Fra folkeopplysning til full forvirring

Da Kaare Norum traff Ingrid Espelid Hovig for første gang under verdens matkonferanse i Roma i 1974, var det starten på formidlingen av sunne matvaner til det norske folk. Statskanalen hadde i oppdrag å drive folkeopplysning, også når det kom til ernæringsfeltet. Familier samlet seg foran skjermen og mottok etablerte sannheter, helt uten støy fra nettaviser, alternative matideologer eller ambisiøse brødselgere. 75 sendinger av Fjernsynskjøkkenet laget de to sammen.

– Når formidlingen av ernæringsvitenskapen nå er endret, er det ikke fordi de seriøse rådene er annerledes enn på 70-tallet, men fordi mediesamfunnet er endret. Det er et helt annet mangfold enn tidligere. Alt skal tilspisses, sier Kaare Norum, professor emeritus ved Avdeling for ernæringsforskning ved Universitet i Oslo (UiO).

Ofte i media

Professor ved avdeling for ernæringsvitenskap, Christian A. Drevon, opptrer cirka 100 ganger i media i løpet av ett år. Han sier antallet opptredener hadde vært fire ganger så høyt dersom han hadde uttalt seg hver gang han ble kontaktet. Likevel hevder han bransjen er full av sjarlataner.

– Dette fungerer antagelig som i alle andre bransjer. Media vet hvem som kan svare. Dessuten er det slik at er man ekstrem nok, får man oppmerksomhet, og det finnes altfor mange av dem som bare er ute etter oppmerksomhet. Det jeg forsøker å drive med, er folkeopplysning, og folkeopplysning er sjelden særlig ekstremt.

Enklere tilgang til resultater

Professor Rune Blomhoff mener problemet med formidlingen av ernæringsvitenskapen ligger i at journalistene etter hvert har fått mye enklere tilgang til all verdens forskningsartikler, der de kan lete seg fram til akkurat den påstanden de kan skape nyheter av. Han peker på at journalistene tidligere måtte gå via fagfolk for å få tilgang til informasjon og forskningsresultater.

– Denne måten å jobbe på blir helt feil i forhold til vitenskapen. Man finner alltids en artikkel som formidler en «nyhet», eller sier noe journalistisk interessant, men det betyr ikke at innholdet er viktig og representativt av den grunn. Vi forskere stoler ikke på én artikkel, man må gjennom flere hundre artikler for å danne seg et nyansert bilde av en sak. Sannheten er at på ernæringsfeltet finnes det en sterk konsensus om hovedlinjene i et sunt kosthold, og konfliktene er derfor få. Det er ikke riktig som media ofte framstiller, at det er store uenigheter blant ernæringsekspertene. Forskningsjournalistikken er preget av at journalistene ikke har gått langt nok inni stoffet, sier han.

Havner nederst i artikkelen

Som eksempel trekker Blomhoff fram nyhetene forrige uke om at rødvin minsker sjansen for lungekreft. Dette er et eksempel på hvordan journalistene skaper nyheter av saker som det overhodet ikke er faglig ballast for. Slik mener han forskningsformidlingen skades gjennom journalistikken.

– Journalistene har bestemt seg på forhånd om hva som skal på trykk. Når de ringer en ekspert, forventer de en bekreftende kommentar. Det som gjerne skjer, er at forskerne dreper historien ved å si at det trengs mer forskning før man kan konkludere. Dermed havner ekspertens kommentar nederst i artikkelen. Det er et problem for formidlingen at mediene er så interessert i «nyheter», istedenfor de store utviklingstrekkene i forskningsfronten, fortsetter Blomhoff.

Det viktigste forsvinner

Professor Svein Olav Kolset mener helsejournalister mangler kunnskap om det de skriver om, og at saker om ernæring veldig ofte vinkles på at eksperter er uenige.

– Medienes fokus fører til at sentrale temaer forsvinner blant en eim av uvesentligheter. Innen ernæringsfaget er en av de viktigste diskusjonene hvilke type tiltak som fremmer bedre helse i alle lag av befolkningen. Saken er at inntaket av umettet fett og transfett må ned, og vi spiser fortsatt ikke fem om dagen. Slike viktige ting glemmes fordi det finnes så ekstremt mye informasjon. Mediene formidler potensielle snakkiser. Men det er for eksempel ikke sant at det norske måltidsmønstret bryter sammen, som man kan få inntrykk av. Vi som er ansatt ved Avdeling for ernæringsvitenskap står på et sterkt faglig fundament, og ønsker å fokusere på det som faktisk er sentrale problemstillinger innen ernæringsforskningen, sier Kolset.

– Spis gulrøtter mens det fortsatt er sunt, sier man. Men gulrøtter kommer alltid til å være sunt dét, sier Norum.

NRK var en blant mange som kjørte sensasjonsnyheten om rødvin og kreftfare. Informasjonssjef i NRK, Øyvind Werner Øfsti, mener man i dag har muligheten til å dekke alle felt bredere enn tidligere, i og med at plattformen er utvidet.

– Vi har for eksempel helsemagasinet Puls og Schrödingers katt som faglige og vitenskapelige alternativer, blant annet på ernæring. Men NRK lever ikke i noe vakuum, og må tilpasse seg den generelle medieutviklingen. Vi har forventninger fra publikum som alle andre. Det er heller ikke bare media, men også mediekonsumet som har forandret seg, sier han.

Mangler strategi

Både Blomhoff, Drevon og Kolset savner en aktiv strategi for hvordan ernæringsfaget skal formidles. I dag er det opp til den enkelte forsker å bestemme hvor mye tid man vil bruke på å snakke med journalister. Dette kan ha både positive og negative effekter, ifølge professorene.

– Det er ikke nok ressurser til å finansiere aktiv forskningsformidling, hvilket er et stort problem. Det er jo fritiden min jeg bruker når jeg snakker med journalister. Det er rart ikke forskningsformidlingen tas mer alvorlig fra universitetet sentralt, sier Drevon.

– Vi hadde trengt en klarere strategi på dette området. Sånn som det er nå, er det kun personlig engasjement som avgjør i hvilken grad man formidler faget sitt. Da blir det gjerne sånn at de samme, mest medievante svarer hver gang. Mange føler seg misbrukt av media, og velger å holde seg unna, sier Blomhoff.

Også Kolset ønsker seg en klarere strategi når det gjelder formidling.

– Vi er veldig synlige i media, og flere forskere kontaktes jo nesten daglig. Det er klart at man da må prioritere bort andre arbeidsoppgaver. Vi har mange sterke fagenheter ved UiO som kunne gjort en bedre jobb om formidlingen hadde vært koordinert og støttet bedre fra sentralt hold, sier han.