Dinosaurmannen

Han har oppdaget pliosauren, i det minste skjelettet av det forhistoriske sjømonsteret fra Svalbard som visstnok gjør tyrannosaurus rex til en søt liten hundevalp i sammenligning. Slikt tar årevis med forarbeid, feltarbeid, og etterarbeid, samt enorme summer i utstyrs- og driftsutgifter. Dinosaurforsker Jørn Hurum har funnet ut hvor pengene ligger, og bruker media aktivt for å få midler til å forske på det han digger mest.

Hurum er både forsker og merkevarebygger på en gang, og har t-skjorter og fleecegensere med sponsorlogoer. Han er også den stolte eieren av en oppblåsbar pliosaur i full størrelse, 15 meter lang. Den brukes til spesielle anledninger som den internasjonale geologikongressen på Lillestrøm, og den lånes ut til sponsorene når de måtte ha bruk for den. Sponsorene vil jo ha noe synlig igjen for pengene de investerer.

Vinn-vinn

Det ikke til å komme bort ifra at størsteparten av søknadene til Forskningsrådet, som bevilger midler til forskningsprosjekter, blir avvist. Hurum vil heller bruke tiden sin på å markedsføre seg i media og søke privat støtte, enn å bruke den på å skrive søknader og rapporter til Forskningsrådet.

– Det er en vinn-vinn-situasjon, sier han.

– Så lenge det er vi som styrer, ser jeg kun det positive i det. Forskningsrådet krever rapporter om hva du skal bruke pengene til, hva du har brukt det til, regnskap og så videre, mens private stort sett lar oss styre selv, så lenge vi er synlige i media. Det igjen er jo bra for formidlingen.

Noen bruker gjerne tre måneder på å lage en søknad til Forskningsrådet, som sannsynligvis ikke bli innvilget. Hurum bruker heller tid på å markedsføre seg. Han har funnet ut at det er et godt innpass til penger.

– Det er jo helt normalt å sponse idrettsfolk, påpeker han. Vi kan jo være like attraktive i media som dem.

Han poengterer imidlertid at hans forskning ikke hadde vært mulig uten Universitetet i Oslo (UiO).

– UiO er et kvalitetsmerke. Jeg hadde aldri kunnet greie dette som privatperson.

Skal være forståelig

– Det står faktisk i stillingsinstruksene at man som forsker ved universitetet har å bruke en viss tid på å forsøke å formidle stoffet sitt, forteller han.

– Men det er det ikke alle som gjør. Mange sier til meg at jeg har noe som er lett å selge, dinosaurer, men jeg tror nok at de fleste ting har noe salgbart, bare man tenker seg godt nok om.

Hurum mener en del blåser i stillingsinstruksene, og synes det er et problem at det ikke er noe ris bak speilet.

– Å skrive kronikker i Aftenposten er ikke formidling, det er en helt misforstått holdning. Og det finnes ingen konsekvenser av å ikke formidle i særlig grad, tvert i mot, man får heller et klaps på skulderen fordi man har publisert mer på den tiden man ikke har brukt på formidling.

– Jeg er en forsker ansatt ved universitetet for å skape kunnskap og drive forskning, og det skal være forståelig for allmennheten, slår Hurum fast.

Mange måter å formidle

Hurum er klar på at det er mange måter å formidle på.

– Ikke alle trenger å være medieyndlinger, det er ikke den eneste måten å formidle på. Man kan bruke nettet via blogger eller større nettsteder og interaktive læringsplattformer.

Selv forteller han at han har egne websider og tett kontakt med forskjellige mediebyråer som distribuerer informasjonen han sender ut om prosjektene sine.

– Det er veldig lett! sier han.

– Jeg blir stadig kalt inn til universitetsledelsen for å fortelle om hvordan jeg gjør det. Dette er jo helt nytt for dem, men de er veldig positive.

Læren fra Amerika

Hurum er stadig på reise i Nord-Amerika, og forteller at der er kulturen for merkevarebygging innen forskning og såkalt «fund raising» en helt annen.

– Det har ikke vært behov for det her ennå, vi har hatt for mye penger å bruke.

Hurum ser ingen problemer med å motta penger fra private aktører så lenge de ikke legger noen føringer for forskningen.

– Men dette er ikke noe nytt, all tidligere polarforskning i Norge ble for eksempel finansiert av alkohol og tobakksbransjen. Dette er jo egentlig bare å gå tilbake til det.