Thomas Hylland Eriksen retter baker for smed

Johan Herman Wessels berømte dikt om «Smeden og bageren» ender med at byens baker blir dømt til døden for en ugjerning som smeden har begått. Byen har to bakere og kan unnvære den ene, men det finnes bare én smed.

I en artikkel publisert på Universitas’ nettsider og i papirutgaven 24. september, går professor Thomas Hylland Eriksen (heretter kalt THE) frimodig i Wessels fotspor. Der sier THE nemlig at Forskningsdagenes journalist har produsert en «fritt diktet tekst». Men da THE henvendte seg til Universitas hadde han for lengst fått skriftlig beskjed fra Forskningsdagene om at diktningen ikke var begått av Forskningsdagenes journalist, men et helt annet sted. Når THE kritiserer andre for å dikte, blir det derfor pinlig når han dikter selv.

Jeg vet godt hva som skjedde i denne saken, for det er jeg som er «Forskningsdagenes journalist». Og jeg har ikke diktet opp noe som helst. Det er for øvrig pussig at THE har blåst opp denne historien, som egentlig handler om en ung mann som har snublet i rollen som informasjonsansvarlig, til en stor prinsippsak om forskningsformidling.

Jeg er nokså fast bidragsyter til Forskningsdagene-avisa, som de siste årene har vært distribuert som bilag til Dagbladet og Dagens Næringsliv i forkant av Forskningsdagene. Denne gangen fikk jeg blant annet tilsendt et notat fra Vitenskapskafeen og Stiftelsen Ungdom og forskning, med informasjon om at THE skulle holde et foredrag rundt temaet «Problemet med kulturelt mangfold». I notatet sto det blant annet at foredraget skulle omhandle at «… forskning viser at kulturelt mangfold verken skaper sosial uro eller mindre fremmedfrykt. Større mangfold skaper likegyldighet, og ikke konflikt eller samarbeid. Jo mer mangfoldig et samfunn er, desto mindre sosialt engasjert er medlemmene».

Dette ble utgangspunktet for en kort artikkel som jeg sendte via e-post til Hylland Eriksen og Vitenskapskafeens kontaktperson for kvalitetskontroll. Det kom aldri noe svar til meg fra THE, men Vitenskapskafeens kontaktperson svarte kjapt at dette så bra ut. Jeg stilte et kontrollspørsmål om han hadde kontakt med THE og kunne sjekke ut at professoren kjente seg igjen i dette, og jeg fikk et bekreftende svar. Kort fortalt: Jeg hadde all grunn til å tro at THE hadde vært med på utformingen av notatet, og at sitatet var dekkende for det innlegget han hadde tenkt å holde. Dermed havnet teksten på trykk i Forskningsdagene-avisa.

Jeg ber THE om unnskyldning for å ha bidratt til at feilen kom på trykk. Men jeg var i god tro: Det fantes ingen indikasjoner på at notatet var et påfunn. Jeg har aldri tidligere opplevd at arrangører finner på ting uten å sjekke med foredragsholdere, og jeg håper at jeg aldri kommer til å oppleve det igjen. THE var derimot ikke i god tro da han fortalte Universitas at «Forskningsdagenes journalist» har diktet fritt. Det er for meg ubegripelig at en professor, av hvem man burde vente et visst presisjonsnivå, kan være så bevisst slurvete.