Akademias holdningsproblem

Forrige uke ble det presentert gjennombrudd på Universitetet Oslo som definitivt vil forandre fremtiden. Fikk du det med deg? Sannsynligvis ikke. Forskningsfestivalen Cutting Edge blir arrangert hvert år i forbindelse med Oslo Innovation Week. Målet er å vise hvordan forskning, utdanning, vitenskap og teknologi sammen har et stort potensiale for verdiskapning. At du kanskje ikke fikk det med deg er en del av et stort problem når det gjelder forskning.

For høyskoler og universiteter skal forskningsformidling prioriteres like høyt som utdanning, innovasjon og forskningen selv. Hos UiO, som skilter med verdensledende forskermiljøer, fordeles formidlingsansvaret på instituttene, fakultetene, det sentrale nivået og forskerne selv. Da blir det lett å tenke seg at oppgaven havner mellom to stoler, og at ingen egentlig tar ansvar. Det er tydelig at det ligger mye vilje hos universitetet, men det kan se ut som de mangler en klar strategi for formidlingen.

Ja, forskningsformidling er vanskelig. Store gjennombrudd blir ofte enten utilgjengelige og uforståelige, eller fordummet og forenklet til det banale. Begge deler problematisk. Når forskningen blir fordummet ødelegger man både forskning og folks forståelse av forskning. Vanlige folks forståelse av forskningen og dets resultater er en viktig del av den kritiske samfunnsdebatten i et levende demokrati. Det har lenge vært uenighet om hvem som har ansvar for at forskningen ikke blir formidlet. Den amerikanske forfatteren Bill Bryson er en av de som har kritisert forskerens rolle. Han mener at forskeren har en tendens til å isolere seg fra allmenheten, og dermed glemmer formidlingen.

At forskerne ikke tar ansvar for egen formidling, er synd. Men er de hele problemet? Kristian Gundersen og Dag O. Hessen, begge anerkjente professorer og forskere ved UiO, mener derimot at journalistene verken er profesjonelle eller kritiske nok, og at de derfor må ta sin del av skylden. Selv om Gundersen er en god formidler, er dette håpløs ansvarsfraskrivelse som illustrerer problemet Bryson peker på.

Det kan også gå på helsen løs når viktig forskning blir aktivt gjemt bort. Jan-Ole Hesselberg, ledende fagsjef ved Extrastiftelsen, har tatt til orde for at all helseforskning skal forhåndsregistreres for å unngå selektiv publisering av forskningsresultater. Problemet innen helseforskning er at forskning som viser positiv effekt av et legemiddel har mye større sjanse for å bli publisert enn forskning som ikke viser effekt. Derfor blir kun halvparten av forskningsresultatene publisert. Det er lett å tenke seg at dette gjelder for flere fagfelt.

Forskning må bli mer tilgjengelig for folket. Det er et prinsipp som både forskere og journalister burde hedre. Det må lages klare strategier for hvem som har ansvar for formidlingen, og man bør opprette et forhåndsregister for å sikre at alle forskningsresultater blir publisert. Flere må ta tak, og løsningen er ikke å kaste penger på problemet. Det må en holdningsendring til. Både hos forskeren selv, men også instituttene de jobber for og norske journalister. Det må være en forutsetning at man vil dele forskningen sin med verden, og en klarere ansvarsfordeling bør være et mål.