– Jeg kaller meg vel egentlig ikke forfatter

I de raslete og støyete omgivelsene på den Tøyen-baserte kaffebaren Neongrut sitter Sunniva M. Roligheten. Etter å ha romstert frem og tilbake mellom kafébord og andre gjester gjør vi oss klare til intervju av den 23 år gamle sosiologistudenten, som også kan kalle seg forfatter, hvis hun vil.

– Jeg kaller meg vel egentlig ikke forfatter. Jeg tror aldri jeg introduserer meg selv som det, eller sier at jeg er det.

Med bare en bokutgivelse og noen mindre tekster i en bok som kommer ut til høsten, mener Sunniva selv, ydmyk som hun er, at det hun har gjort hittil er lite.

– Mormoren min var bibliotekar og mente alltid at det var andreboka som avgjorde, sier Roligheten og ler.

Likevel er det ikke lysten til å skrive det står på for Sunniva. Hun forteller at hun alltid har hatt skrivingen med seg.

– Jeg husker mamma drev og rydda i masse barnetegninger. Da fant hun en bok der jeg hadde fått henne til å skrive det jeg ville, for på det tidspunktet kunne jeg ikke stave. Så hadde jeg tegnet ved siden av.

På barneskolen synes hun det var gøy når de fikk oppgaver der de selv skulle skrive en fortelling.

– Da jeg begynte å tenke mer seriøst rundt det, var da jeg skrev til en skrivekonkurranse i Larvik, der jeg vokste opp, som het Ambjørnsenprisen.

Hun forteller at de som var blant topp tre i skrivekonkurransen fikk e-posten til Ingvar Ambjørnsen, slik at han kunne gi kommentarer på det de hadde skrevet

– Det var veldig, veldig kult. Det var først da jeg tenkte «shit, dette går». Så kanskje det begynte der.

Opp og frem

Nå er Sunniva signert med Cappelen Damm og i gang med sitt andre bokprosjekt.

– Jeg har snakket med andre som jeg ble kjent med da jeg debuterte, at det å komme med en andre bok er litt stress på en måte.

Den første boka til Roligheten ble godt tatt imot av omverdenen, og fikk mange gode anmeldelser. Med det er en viss standard satt for hennes skriveferdigheter.

– Da er det en fallhøyde der også, så akkurat det er litt skummelt egentlig.

Da hun skrev på sitt første prosjekt var det enklere å skrive uten å tenke på de som skulle lese det.

– Da var det å få gitt ut så urealistisk og fjernt i tid. Nå tenker jeg mer på hvordan det vil bli lest og hvordan det høres ut, og det er kanskje ikke så lurt. Man må liksom klare å skrive sånn man ønsker uansett.

Tyveri av historier som strategi

Roligheten sier hun selv kan hente inspirasjon til skriveprosjekter flere steder. Samtaler på kafeer, bussturer eller i den spesielle situasjonen av å sitte ombord i en bilbergingsbil.

– Han som hentet oss var en skikkelig kul type som bodde på en gård, som ikke hadde fått telefondekning eller tv på gården før for tre år siden. Helt i gokk, liksom.

Denne bilbergeren fortalte Roligheten om bestefaren sin som hadde hadde drevet hundeoppdrett av den aktive hunderasen border collie.

– Den ene hunden var så slitsom at han tok den med seg til Oslo S, og så satt de der i 48 timer, slik at hunden ble helt permanent utslitt. Og hunden bare var sånn: «Okei, nå har jeg sett alt i verden, nå kan jeg bare dra tilbake til dette stedet i gokk».

Roligheten ler litt av det absurde menneskemøtet hun gjorde seg den dagen.

– Det er en sånn historie jeg skrev ned i skjul på telefonen da han fortalte, for jeg tenkte at dette må jeg kunne bruke til et eller annet. Så kanskje litt sånn tyveri av historier er min strategi.

Andre ganger må Sunniva oppleve noe selv for å kunne skrive om det. I en bok som kommer til høsten, der Sunniva har bidratt litt, hadde hun lyst til å skrive om noen som blottet seg i Botanisk hage og fotograferte det, som en del av et eksperiment.

– Da tenkte jeg for å vite hvordan det er, så må jeg jo gjøre det samme. Så ja, da tok jeg på meg oldemors lange, blå kåpe og ingenting under, dro til Botanisk hage og satte på sånn nedtelling for å ta bilde. Så dro jeg av kåpen, sprang, og tok bilde.

Hun betrygger oss med at bildet ble tatt i en avsidesliggende krok søndag morgen og at så å si ingen var i Botanisk hage på det tidspunktet.

Rundtur i Google Translate

Den første boka hennes handlet mye om minner og assosiasjoner, og Sunniva hadde stor frihet til å skrive fiktivt. Bok nummer to er derimot et mer virkelighetsnært bokprosjekt.

– Jeg skriver sammen med en venn fra Kongo jeg ble kjent med da jeg jobbet i Operasjon Dagsverk etter videregående.

Hun forteller videre at de språklige oversettelsene står sentralt, og at Google Translate har blitt et viktig hjelpemiddel.

– Han skriver på fransk eller swahili, og så oversetter jeg det med Google Translate. Da skjer det en del morsomme ting. Nå er det litt trøblete, for jeg har skrevet en del på norsk som jeg vil at han skal lese gjennom, men det koster så sinnssykt mye penger med oversettelse.

Derfor er taktikken å oversette tekstene tilbake igjen til fransk med Google Translate.

– Han har sagt at han skjønner noe av det, men en del er bare helt umulig å lese, liksom.

Men tross uleselige oversettelser kan det også dukke opp mye morsomt i prosessen.

– Google Translate kan jo spy ut ting som ikke er ord. For eksempel oversatte jeg noe, og plutselig sto ordet «månemåne» i teksten. Jeg tenkte at selv om «månemåne» ikke er egentlig noen ting, så er det et veldig fint ord. Så det har blitt med.

Kaffen begynner å bli kald, og intervjuet går mot slutten. Hva har Roligheten å si til de som aspirerer mot den høythengende forfattertittelen?

– Lese masse, masse, masse, masse. Og så lese enda litt mer.