UiO, vi er ikke sinte. Vi er bare veldig, veldig skuffet
«Konsekvensene av å slite på de frivillige foreningenes tillit til UiO kan bli langvarige og kjipe for UiO og for Oslo som studentby», skriver Marius Torsvoll, Ragnhild Vassbotn og Magda Thomsen i dette innlegget.
Etter Oslo kommunes pressekonferanse og regjeringens redegjørelse om smitteverntiltak for Viken mandag 15. mars var det ingenting som tilsa en ny stenging av campus i Oslo. Mange studenter ble derfor veldig overrasket da det tikket inn en e-post fra UiO-rektor Svein Stølen rundt 23.00 samme kveld. Samtidig hadde nyheten om stenging allere vært ute i Khrono i en god time.
Verken Studentparlamentet ved UiO, Velferdstinget, Det norske studentersamfund, studentforeningsnettverkene eller studentene selv fikk noen informasjon fra universitetet om hvorfor, bare hva. Ei heller fikk noen studentrepresentanter eller studentorganisasjoner forvarsel om stengingen. Dette har Stølen i etterkant beklaget, men dessverre er ikke dette et engangstilfelle, men heller noe som har blitt typisk for universitetet det siste halvåret.
Lederkandidat i NSO om rusreformen: «Studentene trenger en ruspolitikk»
Konsekvensene av dette er ganske åpenbare: Studenter og frivilliges tillit blir tynnslitt, frustrasjonen ovenfor autoritetene forsterket og studentenes psykiske helse forverret. Løsningen er overraskende enkel: Kommuniser med oss! Vi aksepterer det meste så lenge det kommuniseres på en fornuftig måte, og så lenge vi har muligheten til å få sagt vår egen mening før den endelige beslutningen tas.
Hvis universitetet ønsker et levende og berikende campus, må de som skaper dette tilbudet, bli tatt med i dialogen
Konsekvensene av å slite på de frivillige foreningenes tillit til UiO kan bli langvarige og kjipe for UiO og for Oslo som studentby. Tilhørighet til studiestedet skapes ikke på lesesalen, ei heller gjennom digitale arrangementer eller lange forelesninger. Tilhørigheten skapes i alt det som skjer rundt: gjennom kaffepausen du tar på kjellerpuben på fakultetet ditt, pilsen du tar på Chateau Neuf etter en lang dag på lesesalen, eller gjennom aktiviteter i akkurat din favorittforening!
Man kan kanskje lure på om det er informasjonsflyt generelt som er problemet her – at ingen snakker sammen – men slik er det ikke. Grunnen til at vi kan skrive det som skrives her, er nettopp fordi representantene i studentkulturen snakker sammen! Vi prøver stadig å få kontakt med UiO, men det har endt opp å oppleves som en monolog opp mot et system som ikke tar konsekvensen av manglende informasjon ut til oss på alvor.
Venstrealliansen er kritiske til lønnsstrukturen i SiO: «Vi krever at SiO senker direktørlønna!»
Fortsetter denne praksisen, er det usikkert hvordan fremtidens campus kommer til å se ut – dør studentfrivilligheten ut, dør også campus sakte, men sikkert. Hvis universitetet ønsker et levende og berikende campus, må de som skaper dette tilbudet, bli tatt med i dialogen.
Vi ber ikke om carte blanche, vi ber ikke om å gjøre noe som er i strid med kommunens bestemmelser, eller å betvile universitetets egne vurderinger. Vi ber bare om å bli hørt, vi ber om en stemme, og vi ber om å få vite hva som skjer.