Ingen gode ting er fire

Jeg rekker ut hånda til min potensielt fremtidige utleier og tenker «Faen, hva var det jeg hadde signert Finn-meldingen med?», før jeg for sikkerhets skyld hoster opp hele remsa med doble for- og etternavn. Ikke hjelper det at det er en stum e inni der et sted, en bindestrek og et franskklingende etternavn fra Gudbrandsdalen. Mannen fra Finn.no ser på meg med undring og svarer med to korte navn, tre stavelser til sammen. 

 Som enhver moden 22-åring forstår jeg naturlig nok at alle problemene i livet mitt er forårsaket av mine foreldre. I mitt tilfelle startet det hele da jeg ble født, og de venstre-orienterte teologene som oppdro meg bestemte at i tillegg til livets gave skulle jeg få hele fire navn. Grunnen var at det kunne egne seg å ha flere navn å velge i, spesielt om man skulle bosette seg utenfor moderlandets grenser. Farlige ord å si til en tiåring med anlegg for main character syndrome. 

Det fatale inntraff altså da jeg som tiåring bestemte meg for å gå under Gabrielle (selvsagt med stum e) fordi jeg hadde innsett at jeg ville bli assosiert med langt færre ketchup-fabrikanter enn om jeg brukte mitt første fornavn. 

Siden den tid har hverken jeg eller noen andre klart å holde styr på hva jeg heter. 

I tenåra gikk jeg under det franskklingende og mystiske Gabrielle Fougner. Gabrielle Fougner bor i et loftværelse i Paris og røyker sigaretter på stativ ut av vinduet, med andre ord enhver HF-students våte drøm. Idun Økland lever et ullgenserliv på Lillehammer, mens hennes kusine, Idun Fougner, fôrer Aftenposten-artikler om økt kokainbruk på vestkanten. 

Gabrielle Fougner-Økland klinger som en ren katastrofe, Idun Fougner-Økland er navnet de fleste arbeidsgivere bruker, Gabby er det venner kaller meg, Idun er det familien min kaller meg, og attpåtill har jeg gjort den tabben å kjøre dobbeltnavn i enkelte settinger, hvor jeg av en eller annen grunn uttaler mitt eget navn feil for at det skal være lettere for de jeg møter. 

Jeg ser med sjalusi på de som har tre velklingende navn og akker meg over hva jeg skal gjøre for å vikle meg ut av nettet jeg selv har brukt tolv år på å vikle meg inn i. Jeg har klart å få til en ekstremt jevn fordeling blant bekjente av hvilke fornavn som brukes, altså er det umulig å fase ut et av disse. 

Å velge bort et etternavn blir også umulig, ikke bare på grunn av bindestreken min mor satte inn da vi var små, «sånn at dere ikke havner nederst på alfabetiske lister», men også fordi det å i det hele tatt vurdere å velge bort navnet på hun som nesten døde for at jeg skulle bli født strider imot ethvert feministisk prinsipp man har fått inn med morsmelka som datter av en kjønnsforsker og en fagforeningsmann. 

Enkelte har foreslått å slå sammen navn – et spesielt populært alternativ blant venner synes å være Føkland, muligens et artistnavn som må tas opp til vurdering. 

Ikke gi barna dine fire navn. De kan ende opp med å publisere humoristiske innlegg i studentavisa som et desperat rop om hjelp. 

Men igjen, kjært barn har mange navn.