Blinderns spiserier, og den store politiske skolematkrisen
Varm lunsj. Javisst er det ønskelig, men er det verdt det? I et forsøk på å komme et museskritt nærmere svaret, spiste vi oss igjennom de mest populære blant Blinderns kantiner.
«Så sjokkerte blir svenske barn når de ser norsk lunsj». Denne clickbait-vennlige overskriften er hentet fra en NRK-sak fra 2013. Der finner man også et klipp fra programmet Forbrukerinspektørene som viser skrekkslagne og målløse svenske barn. De er nemlig blitt vist en typisk norsk lunsj, en klassisk matpakke bestående av tre skiver med hvitost og salami. «Det er jo et mellomåltid!», utbryter et av de svenske barna, som alle er enige om at nordmenn neppe kan spise seg mette på slik enkel kost.
Selv får barna nemlig servert varm lunsj hver eneste dag.
Men svenske skolebarn, hvilken relevans kan vel de ha for en beskjeden studentavis?
Vel, mat må vi jo alle ha, og for dagens studentmasse er stadig matpakka standard vare. Men trenger det være slik? Det er dette spørsmålet Universitas, på sett og hvis, nå har satt oss for å besvare.
Forskningen er på de hånflirende svenskjävlarnas side, i hvert fall om vi skal tro Forskning.no. I en artikkel fra 2021 skriver de nemlig at svenske elever som fikk servert skolemat gjennom hele grunnskolen ble litt høyere, tok litt lengre utdanning og fikk litt høyere inntekt.
Vi, den studerende masse, vi, framfor alle, burde jo spise varmmat! Men er det oppnåelig? Koster det for mye? Og er det egentlig verdt det?
Tidligere i år anmeldte Universitas spisesteder på henholdsvis Jussfakultetet, Oslomet og NMH. I denne omgang er det seks spisesteder på UiOs campus Blindern som legges under lupen.
Eilert Spiseri:
Åpningstider: Mandag - torsdag: 09 - 16.30, Fredag: 09 - 15
Vi spiste: Kalkunboller i soppsaus, fløtegratinerte poteter og søtpotetpai (med halloween-tema).
Pris: 37 kr (hektopris: 18, 90 kr)
Om stedet: SV-studentenes høyborg: her lunsjer morgendagens tannhjul i statsforvaltningen. Nordøst for Fredrikkes plass.
Universitas mener:
Fløtepotetene er litt i overkant salte. Eller var det soppsausen? Det var soppsausen. Men også potetene. Søtpotetpaien var derimot skremmende god. Ellers er salatbaren et stort pluss, med sine bugnende grønne fristelser og et utall spennende belgfruktvarianter. Samtidig ender man hver gang opp med en merkelig, snodig, i ytterste instans rent ukristelig blanding av alskens rare retter – fra alle verdens hjørner. Nudelsalat og kjøttboller i brunsaus, du skjønner tegninga. Et vagt minne om hai-filet på menyen melder seg også.
Etter en kjapp snus og en lunsj vi vurderer som godkjent etter de aller fleste markører, vender vi tankene mot dessert-avdelingen. En tilbakevendende og tilsynelatende udødelig klassiker på Eilert Spiseri er nettopp rødgelé. Her går det ikke an å bomme. Geléen kaster deg tilbake til forgagne barnebursdager, og fungerer som øvre Blinderns helt egne Madeleinekake. Sukk…
Sverdrup spiseri:
Vi spiste: Grilla svinenakke, potetmos, kokt potet, nuddelsalat og gresk salat.
Pris: 50 kr (hektopris: 18, 90 kr (16, 90 vegetar)
Om stedet: 2. etasje i Georg Sverdrups hus, for mange bare kjent som Hovedbiblioteket. 10 skritt østover fra Fredrikkes plass, en nittigraders piruett og du er inne i varmen.
Universitas mener:
Den umiddelbare reaksjonen er at dette er helt ok. Men kjøttet vokser, ikke i munnen, men på smak, og i tankene. Det er godt krydret, med en forfriskende og velgjørende smak av chilli. Potetmosen er streit. Den greske salaten likeså. Pluss for hyggelige ansatte, minus for vaklende bord.
En vis mann, den kjente mesterkokken Monsieur Misterli, sa en gang: «En kokk er aldri bedre enn sin kokte potet». Og denne? Perfekt kokt. Alt ved den, fra dens finmønstrede, delikate og perfekt avskjærbare skall, til dens sublime konsistens, var en nytelse; poteten, denne gule ball av næring, som samtidig opptrer i så mange former og teksturer, fritert, kokt og most, men likevel alltid den samme.
Nuddelsalaten var litt seig.
Helga spiseri:
Åpningstider: 08:00 - 15:00.
Vi spiste: BBQ “Pig wings”, bønnegryte, coleslaw og potet
Pris: 83 kr (hektopris 18, 90 kr (16, 90 vegetar))
Om stedet: Ligger på Helga Enghs hus, pedagogikkstudentenes tilholdssted. Sydvest for Georg Sverdrups hus, nedre Blindern.
Universitas mener:
Coleslawen er fryktelig! Avsindig vond! Hold dere unna! Det er det verste Universitasanmelderne noen gang har hatt i munnen. Den er vannete, greasy, slapp og vond på smak. Kjøttet er derimot godt: saftig, smakfullt, perfekt mengde bbq-saus (nok til at det setter smak, men ikke overskygger kjøttsmaken). Potetene er også nydelige, godt stekt, friske (selv om de ikke når høydene til den på Sverdrups spiseri).
Lokalet er ikke fint: dunkelt som Erebus, skyggefullt. Dog – hersker det ikke en ro? Lunefullt. Et sted å hvile – et sted for fred, en tid for glede, en tid for alt. Bønnegryta er slapp.
Fredrikke spiseri:
Åpningstider: Mandag - torsdag: 11:00 - 18:30, Fredag: 11:00 - 16:30
Vi spiste: Linsegryte, omelett, grønnsaker i tikka-saus, potet, ris, pasta i tomatsaus, kylling i peanuttsaus, gratinert pasta med bacon, erter og gulrøtter, svele.
Pris: 120 kr & 66 kr (hektopris:18, 90 kr (16, 90 vegetar))
Om stedet: Ligger midt på Frederikeplassen i 2. etasje.
Universitas mener:
Slappe saker, det her. Gratengen smaker som om man lot en fireåring tilbrede Fjorland. Grønnsakene i tikka-saus er seige og overkokte. Både pasta og ris smaker også overkokt. Kyllingen er ingenting å skrive hjem om, og det er også et eller annet som ikke stemmer helt med potetene, uten at vi klarer å artikulere akkurat hva. Linsegryta er imidlertid et slags lyspunkt, godt krydret, og relativt mye mat for penga.
Brusen er i det minste kald, og vel, maten glir ned.
Svela er god, og for en skakket stund tar man seg i å lengte etter de vestlandske ferjeruter, man kan enkelt forestille seg det ragende fjordlandskapet og vinden som forsiktig rusker deg i håret… Nei, faen, der var vi visst tilbake på Blindern.
Dette er den klart svakeste matopplevelsen hittil. Det til tross for at det så relativt innbydende ut. Til Frederikkes forsvar, skal det nevnes at klokka har rukket å bli en del. Om vi hadde kommet tidligere på dagen, så hadde kanskje smakene vært friskere, kjøttet vært varmere, potetene fastere – ja, maten mer velsmakende?
Skjønt, lokalet har jo en viss charme. Å stirre ut av vinduene, på alle menneskene som haster over Frederikkeplassen – Blinderns selvsamme senter og evige omdreiningspunkt – får en til å tenke, hvor skal de hen? Man dras mot de helt store refleksjoner, de lange tanker, de evige lengsler. Og det kan man vel knapt nok sette en prislapp på, in this day and age?
Veis ende
Hva er nå konklusjonen? Hånflirer stadig de svenske grabbarna? Nei, Blindern og SiO har mobilisert om ikke det ypperste av kulinariske kunster, så i hvert fall en habil og på mange måter godkjent skolelunsj. Vi kan med en viss stolthet hevde at vi har nådd det svenske sosialdemokratiets standarder for skolemat også her på bjerget. Äntligen!
