Folk til folket

Folkemusikk, folkedans og viser. Strikking, fantasibunader og rosemaling. 

Gamle norske folketradisjoner siver tilbake inn i Oslos kulturliv fra mange kanter, og finner fotfeste både ute i bybildet og inne mangt et hjem. 

På tross av sitt rykte som kronisk pålogga og bakkekontaktløse, omfavner ungdommen de gamle kulturuttrykkene – og gjør dem til sine egne. 

Lengsel etter tradisjon 

– Det er som en sånn dirring som vi merker i folkemusikkmiljøet, at nå er det noe spesielt, sier Martin Steinum Brun til Universitas. 

Han er folkesanger, folkemusiker og student ved Norges musikkhøgskole. For fire år siden flyttet han fra Bergen til Oslo, og beveget seg samtidig fra klassisk musikk, til full satsing på folkemusikk. Han mener han ikke kunne gjort det på et bedre tidspunkt. 

– Det er sykt fullt på leikarringer og danseøvinger til de ulike danselagene i byen. Og på arrangementer som Tuvas blodklubb, som plutselig er stappfulle av folk som ikke er i folkemusikkmiljøet. 

Steinum Brun er fra Vågå, og kommer fra både en bygd og en familie med flere spellemenn. Selv synger han, spiller bondeharpe og lyre. En lyre han attpåtil har laget selv, med plank og fiskesnøre, på en utflukt til Gjøvik Spellemannslags instrumentverksted. 

I folkemusikk fant han en verden av paralleller mellom lignende tradisjoner i mange land, som gir muligheter den klassiske musikken ikke har. 

– Jeg lengta etter å få skape og utforske musikken, og det var det plass til i folkemusikken, forteller Brun. 

Ved siden av musikken, som nå er hans eneste deltidsjobb, har han tidligere jobbet på Husfliden. Og han bekrefter at håndarbeid og draktskikk også begynte å fenge unge som aldri før under pandemien. Brun tror tradisjonene og folkemusikken gir en etterlengtet frihet til publikum også: 

– Jeg lurer på om folk leter etter noe genuint. I musikken er alt så overprodusert, så folk ser kanskje etter noe som ikke er perfekt og kan utfordre lite grann. 

Evig entusiast 

En som nettopp fant det tidligere enn andre er Ola Gamkinn, en ekte folkemusikkentusiast. Han tror folkekulturen gir oss trygghet i en utrygg verden, med sterke fronter og stadig mindre kontakt med den fysiske virkeligheten – den tvinger deg tilbake til verden, tilbake til røttene, og setter livet i perspektiv. 

– De problemene jeg sitter med nå, de har folk sunget om i mange hundre år. Bare at de har snakket mer om kyr enn at det tidvis er vanskelig å få seg jobb. 

Gamkinn kommer fra en gård langt oppe på fjellet i Ådal i Ringerike. I dag er han skuespiller ved Nationaltheatret, men han har også en liten fortid som folkemusiker. Som yngre spilte han torader, trekkspillets dobbeltknappede lillebror, og tok hjem flere seire fra Oslokappleiken. Ikke den store bragden mener han selv, siden han var den eneste deltakeren i sin klasse. 

Kjærligheten hans for tradisjonskulturen strekker seg langt tilbake. Han forteller om gleden han har funnet i folkeeventyr, bilturer gjennom Gudbrandsdalen, musikken på Hunderfossen Familiepark, og Peer Gynt på Gålå, som han senere selv har medvirket i. 

Fra oldemoren har han også arvet utstyr og interesse for rosemaling, som han har eksperimentert litt med. Under pandemien sydde han seg bunad, han strikker, og nå har han skaffet seg en hardingfele som han prøver å lære seg. 

Gamkinn er altså ikke en som har hoppet på denne folkebølgen i nyere tid, men merker desto mer at den er over oss. 

– Når jeg først starta på Tuvas Blodklubb fikk jeg kanskje med meg en eller to venner, som ble med under tvil. 

– Plutselig tok det helt av, og det gikk fra at folk svarte «hæ, hva er det» til at de sier «jeg har allerede billett, jeg.» 

Ikke slutt på visa 

Norsk folkemusikk er hardingfele og torader, bondeharpe og langeleik. Det er lausdans med hallingkast og leikarringer. Men ved siden av – og for mange, hånd i hånd – lever en roligere, men like tradisjonsrik gren: visesjangeren. 

Erlend Wiggen Bliksrud og Erling Wold er to av ildsjelene bak Hersleb visekollektiv. Når de inviterer til visekveld – enten det er i Arbeidskollektivet Hjelmsgate 3, det intime studioet Arcadia eller på den nå nedlagte Herslebs bar og grill – blir det trangt om plassen. 

– Det snakkes jo om en visebølge, da. Så det er kult å surfe litt på den, sier Wiggen Bliksrud. 

Publikum er like blandet som en god spilleliste: unge og gamle, venner, foreldre og folk som bare kommer for musikken. En overraskende hip crowd, mener gutta selv. 

Stemningen er avslappet og varm. Artistene prater med publikum, spøker fra scenen, tuller til låter og starter på nytt. Det er sårbart, ekte og inviterende – en tydelig kontrast til dagens polerte popproduksjoner. 

– Jeg tror folk vil ha det genuine som visene tilbyr. Og at de liker at det er så langt unna tracks – altså ferdig innspilt musikk med en vokal på toppen, sier Wold. 

Kvelden før vi møtte de to, var undertegnede på standupkveld på Nieu. Og hvem avsluttet det hele? Jo, Wold og kollektiv-kompis Sigurd Rogde. Etter et intenst sett med blant andre Henrik Farley og Martin Steinum Brun, fikk visene rollen som kveldens musikalske dessert. 

Viser som humordessert? Overraskende velfungerende. Klimpringen senket pulsen og la seg som et mykt ullpledd over rommet – og minnet oss på at visesjangeren i dag ikke bare er stueren, men kanskje til og med trendy. For du slipper ikke til på hovedscenen i norsk humor- og gründervirksomhet med mindre noen synes du driver med noe skikkelig hipt. 

Nisje, enn så lenge 

Alle Universitas har snakket med gleder seg til å se fortsettelsen på det nye norske folkeeventyret. Ingen tør å fastslå at det er mer enn en fase. 

Vil det slå an like godt utenfor hovedstadens grå bygårdsjungel, eller er det bare en ny topp i en evig bølging mellom det gamle og det moderne? 

Noe alle trekker frem, er at det gjøres mange kombinasjonsprosjekter i musikken hvor moderne sjangre som pop, techno og rock blandes med folkemusikk og viser. 

Og man kan finne mye glede i norske kulturtradisjoner uten å starte i den dype enden. 

Steinum Brun mener det er bra at det finnes noen «gateway drugs» inn i folkemusikken, i artister som Uld, NRK-program som «Trollstemt» og arrangementer som den nevnte Blodklubben. 

– Så klart er det fortsatt litt nisje. Det er ikke alle som gidder å reise på klubb og høre på utemperert langeleik. 

Og gjør man det, finnes det flere muligheter i hovedstaden nå enn på veldig lenge.