Folkelig musikk

Ihle skapte debatt da han i vår kritiserte norske musikkanmelderes knefall for White Stripes. «Elefanten er naken», mente han, med referanse til keiserne av den hvite bluesens siste album Elephant. I siste nummer av Samtiden bidrar Ihle med artikkelen «Kunsten, negeren og rockemusikken». Her påpeker han at norske kritikere ofte legger foreldede idealer til grunn i møtet med nyere amerikansk musikk.

– Norske kritikere har en mosegrodd negerforståelse, sier han.

Da 50 Cent spilte i Norge sist, ble konserten stykket opp av lange reklamepauser. En rocker trenger ikke høre stort mer enn det for å avskrive hele sjangeren som noe kommersielt tull. Men innenfor R&B; og hiphop har man helt andre kriterier for autentisitet enn det man finner innenfor rocken. Ihle påpeker at kred for en hiphop-er ikke skapes på samme måte som i rocken. Mens rockere skal fremstå som lurvete uansett hvor mye penger de tjener, har R&B;-stjerner på sin side et forbruksmønster som får lottomillionærer til å fremstå som gniere. Innen disse sjangrene er det nemlig hvor man kommer fra som avgjør om man har kred eller ikke. Dermed kan artistene skamløst spille på lag med markedskreftene. Og det, mener Ihle, får konsekvenser også for musikken.

– R&B;-produsenter må hele tiden tenke nytt, nettopp fordi de vil selge plater. Innenfor rocke-paradigmet forveksles autonomi med kvalitet. Resultatet er at sjangeren ikke klarer å tenke nytt. Jeg ikke hørt rock som har slått meg som noe nytt og spennende siden 80-tallet. Den mest spennende musikken i dag lages

innenfor markedet.

Å juge den inn

– Rocken har alltid strebet mot å bli godtatt som høykultur. Og i dag er rocken i høyeste grad en borgerlig sjanger.

Dette mener Ihle reflekteres i rockejournalistenes kriterier for hva som er god musikk. Ofte legges romantiske ideer til grunn. Den formålsløse rocken, rock for rockens skyld, er ofte trukket frem som idealet. Man skal i alle fall ikke spille for å tjene penger.

– Musikkbildet blir stadig mer segmentert, uten at kvalitetskriteriene klarer å følge med. Man bruker de samme estetiske kriteriene som mal for alle sjangre, og dermed blir R&B; ofte fremstilt som noe enkelt og lavpannet. R&B; har mange folkelige trekk, og folket har man jo alltid forakt for. Men jeg liker R&B; fordi det er her den beste musikken lages.

– Musikken, sier du. Men hva tekstlinjer som «By the way, I\'m wondering / are you cool with your family? \'Cause I would like to meet your parents one day» – det er ikke særlig sprekt?

– Nei, men man må være klar over at sjangeren ikke har den samme selvhøytideligheten som rocken. Det er mye ironi og camp i R&B.; Amerikanske gutter fra underklassen har sterkest lojalitet til gjengen, til de andre gutta. Jentene, derimot, de drømmer om et middelklasse-liv, med bryllup og full pakke. Så når gutta virker så pusete, er det ofte for å «ljuge den inn». R&B;-gutter i USA legger stevnemøter til møbelforretninger, sånn at de kan peke på en sofa og si, «se på den, den kan vi kjøpe når vi flytter sammen». Og det er ikke særlig rocka.