Koronakrisen vingeklippet UiO-forskere

Universitetet i Oslo (UiO) har høye ambisjoner som internasjonalt forskningsuniversitet, men det har medført mye flyreiseaktivitet og store klimagassutslipp. Men fra 12. mars satte koronakrisen en effektiv stopper for universitetets reisevirksomhet.

Professor og geofysiker ved Senter for jordens utvikling og dynamikk ved UiO, Clinton Phillips Conrad, er én av dem som ser gevinsten pandemien kan ha for klimasaken.

– Klimakrisen vil være med oss mye lenger enn koronakrisen. Forhåpentligvis kan vi dra lærdom fra pandemien og revurdere hvordan ting gjøres, sier han.

Selv opplever professoren at flere endringer har fungert godt:

– Covid-19 har bevist at disputaser kan gjennomføres over nett, fremfor å fly inn fagopponenter til Oslo for bare en til to dager. Dette var ikke vanlig før pandemien, sier han, og legger til at mye av undervisning, møter og konferanser enkelt kan flyttes til Zoom.

Alt kan imidlertid ikke tilpasses digitale løsninger. Reisestoppen i mars medførte utsatt og avlyst feltarbeid, blant annet på Grønland.

– Målingene vi ønsker å gjennomføre har aldri blitt gjort før. Vi må være der fysisk for å grave ned måleinstrumentene manuelt. Det er ingen annen vei rundt det, og uten dataen kan ikke prosjektet fortsette, sier han.

Les også: UiO-ansatte fløy over 62 millioner km

Forskerne Universitas snakker med oppgir å ha mellom én og tre årlige flyvninger i gjennomsnitt. Reisereduksjoner trengs, mener de. Samtidig påpeker Knut Gunnar Nustad, professor i sosialantropologi, viktigheten av å skille direkte forskningsreiser – som feltarbeid og annen datainnsamling – fra diverse møtevirksomhet. Nustads antropologiske feltarbeider varer som regel over flere måneder av gangen. Ifølge ham utgjør dette en forsvinnende liten andel av de totale reisene ved universitetet.

– Det er sikkert også mange flyreiser som kan reduseres innenfor administrasjonen av universitetet, for eksempel.

Det de mister online

Statsviter og professor i internasjonal politisk økonomi, Dag Harald Claes, er tydelig om fordelene av fysisk tilstedeværelse på internasjonale arenaer.

– Den er spesielt viktig i den innledende fasen av forskningen. Det er i kontakt med andre at man utvikler ideer, stiller spørsmål og utfordres intellektuelt. Denne fasen er også preget av en betydelig komponent av uforutsigbarhet, sier han.

– I statsvitenskapen kan noe av metodearbeidet gå ut på å intervjue sentrale kilder. Selv om dette kan flyttes online, oppstår gjerne de virkelig gode intervjuene gjennom fysisk kontakt. Det digitale intervjuet blir for stilisert, sier han, men understreker at de senere fasene i prosessen kan løses digitalt, og at det allerede gjøres hyppig.

Konferanseløvene

Jon Hovi, professor i internasjonal miljøpolitikk, var i år medansvarlig for internett-konferansen «Environmental Politics and Governance». Den fungerte overraskende godt for de 30-40 deltakerne – likevel uttrykte de ønske om fysisk gjennomføring neste år.

– Uansett hvor godt en konferanse fungerer online, så mister man noe når man ikke møter fagfeller ansikt til ansikt, sier Hovi, som mener noen av hans beste arbeider er kommet til som resultat av konferanser.

Forskerne Universitas har snakket med er enstemmige om at antallet konferansereiser kan reduseres. Hovis oppfatning er at særlig de store «massekonferansene» med fordel kan vurderes flyttet online.

– Man kan bli helt svimeslått av disse konferansene. Man entrer så tettpakkede hotellobbyer at man bare ønsker å snu i døra. I tillegg er reisene ofte lange, sier han.

Også Claes er enig i dette, men understreker at utbyttet er vanskelig å forutsi. Han løfter det å treffe akademikere en ellers ikke ville møtt som en betydelig fordel.

De yngre sliter mest

De eldre forskerne er mest bekymret for det yngre forskningsmiljøet.

– De internasjonale forskningskonferansene er utvilsomt viktigere for yngre akademikere. Etablerte forskere har i stor grad allerede dannet seg et omfattende forskningsnettverk, sier Nustad.

UiO-student krever klimahandling: Krever nye løsninger på klimakrisen

Claes sier at yngre forskere står overfor mye større konkurranse om forskningsstillinger ved universitetene enn han hadde som ung: En må publisere i anerkjente tidsskrifter, være deltaker i forskningssamarbeid og skaffe seg finansiering. Da må man ut i verden.

– De er avhengige av å skape seg et internasjonalt nettverk, både for å kunne spre forskningen sin, men også rett og slett for å kunne få lønn for arbeidet sitt, sier Claes.

Stipendiat ved Senter for utvikling og Miljø (SUM), Susanne Normann, er enig i at internasjonale møteplasser er viktige for yngre forskere. Hun understreker også at man ikke bør undervurdere den fysiske komponenten av forskningsarbeidet.

– Mange kvalitative metoder legger til grunn at forskeren trenger informasjon fra miljøet hvor et fenomen skjer som en del av datagrunnlaget. Det kan man ikke gjøre digitalt, sier hun.

Samtidig synes Normann at noe kan og bør gjøres digitalt. Selv har hun gjennomført digitale forskningsintervjuer under koronapandemien, og beskriver disse som vellykkede. Men tidspress gjør også at flyreiser til tider er uunngåelig.

– Vi stipendiater har tre år på å fullføre prosjektene våre. Dette er allerede ganske kort tid. Vi trenger noen strukturelle endringer som gjør at den enkelte kan bruke buss og tog uten at det forhindres oss i å fullføre prosjektet innenfor tiden.

Kan rette skytset høyere

Mariel Aguilar-Støen, professor ved SUM, har god oversikt over miljøbevegelsen ved UiO. Sammen med en gruppe universitetsansatte har hun blant annet engasjert seg for å få mer klima og miljø inn i universitetets strategidokument Strategi 2030. Hun er tydelig på at koronakrisen vil ha en effekt på reisingen.

– Vi har sett at vi kan gjøre ting annerledes. Mange store konferanser fant digitale løsninger. Det kommer også til å komme flere krav om å reise mindre. Vi kommer ikke til å gå helt tilbake til slik ting var før pandemien.

Enkeltforskere skal ikke måtte stå for reduksjonene alene – det er hovedsakelig strukturelle faktorer i akademia som presser særlig yngre forskere til mye reising, mener SUM-forskeren.

– Hvorfor opplever yngre forskere det som et press? Jo, fordi internasjonale publiseringer og finansiering er viktige kriterium for ansettelser ved universiteter, sier hun.

Les også: Disse studentlederene skal lede oss gjennom kriseåret

Aguilar-Støen forklarer at mange forskere og universiteter har stilt seg bak et ønske om bedre prosesser og kriterier for vurdering av forskningskvalitet. Tanken er at bærekraft og miljø burde inngå som sentrale hensyn i kvalitetsvurderinger av forskning. Hun mener også at UiO står i en sterk posisjon for å gå i bresjen for en slik endring.

Mens mange internasjonale universiteter opplever nedskjæringer, fremstår UiO som en innbydende arbeidsplass for forskere verden over. På verdensbasis har universitetet sterke forskningsmiljøer, og den norske velferdsmodellen er svært attraktiv, mener hun.

– I en slik situasjon kan vi stille andre type krav, for eksempel ved ansettelser. Vi har et renommé som er synlig internasjonalt og som kan benyttes for å promotere bærekraft og klimasaken, utdyper Aguilar-Støen.

Hun mener det også må legges mer politisk press for systemendringer.

– Yngre forskere burde organisere seg i fagforbund, slik at de ikke står alene med ansvaret. Samtidig må ledelsen ved universitetet støtte de yngre forskerne ved å presse på et høyere, politisk nivå, sier hun og avslutter:

– Det er viktig å redusere flyreiser, men jeg tror ikke det er det viktigste. Vi trenger systemendringer. Man må kunne ha to tanker i hodet samtidig.