Reddet flyktninger ved siden av studiene

– Situasjonen var håpløs for flyktningene. Om sommeren ventet de i temperaturer opp til 30 grader, og i vinter manglet vi klær til barna som ofte kom i bare t-skjorte, forteller studenten Caspar Schumacher.

I fjor høst bidro han og mange andre studenter frivillig ved siden av studiene for å hjelpe flyktningene med mat og klær, mens de sto i de endeløse køene utenfor registreringskontorene i Berlin. Mange av dem Caspar møtte holdt ikke ut ventingen og reiste tilbake. De sa de heller ville dø i hjemlandet enn å sove på gata i Tyskland. I køen mistet flere gravide kvinner barna sine.

– Legene sa det var på grunn av stresset av å vente i køen, sier Caspar.

Klarte ikke mate alle

Flyktningsituasjonen i Europa beskrives som den verste siden andre verdenskrig. I fjor kom det 1,1 millioner flyktninger til Tyskland, som har vært et attraktivt mål. Dette har bydd på en rekke interne utfordringer i landet.

Kate Hansen Bundt, generalsekretær for den Norske Atlanterhavskomité, har fulgt situasjonen i Tyskland tett siden flyktningkrisen startet og beskriver et Tyskland med store infrastrukturproblemer:

– På en helg kunne det komme 10-15.000 flyktninger. Delstatene hadde problemer med å gi mat til alle og de fikk problemer med å behandle alle søknadene, forteller generalsekretæren.

Studenter tok ansvar

Studentene mobiliserte da de forstod at staten ikke klarte å ta vare på flyktningene. De grunnla støttegrupper og brukte sosiale medier for å organisere flyktninghjelp.

– Vi trakk opp ermene og sa at hvis politikerne ikke klarer dette, så gjør vi det! forteller studenten June Tomiak. Hun var frivillig på et flyktningmottak hvor deres fremste hjelpemiddel var sosiale medier.

– Vi opprettet Facebook-grupper og twitret ting som «Jeg sitter her med en syrisk gutt, kan noen sende klær?». Og folk svarte med å gi penger, klær, ryggsekker, mat og sjokolade, forteller hun til Universitas.

Mange studenter hjalp med utfylling av dokumenter, eller sparket fotball med ungene. Flere studentkollektiver tok inn flyktninger som romkamerater, noe det offentlige også betaler for, siden staten uansett må finansiere bolig til asylsøkere.

Vonde minner

Som frivillig ble Caspar kjent med mange flyktninger, og historiene deres sitter igjen.

– En venn av meg hadde flyktet fra Pakistan, hvor det var så mange selvmordsbombere at man var redd for å forlate huset sitt, forteller han.

Barn som var fraktet med bil av menneskesmuglere ble gitt sovemedisin hele reisen så de ikke skulle lage lyd. De bare sov to uker i strekk og ble sendt rett på sykehus da de ankom.

Mange barn kom også uten mødre.

– Man kunne se en fem år gammel jente med pappaen sin helt alene. Vi skjønte at moren hadde omkommet på reisen eller i hjemlandet, ellers ville hun vært der med dem, forteller Caspar.

Usikker fremtid

Nå har staten tatt over det meste av hjelpearbeidet og mange av de frivillige studentene har gått tilbake på skolebenken.

En lang vinter og stengningen av Balkanruten har også dempet trykket på flyktningstrømmen. Men Tyskland sliter fortsatt med å behandle alle søknadene de mottar. Av de 1,1 million registrerte har bare halvparten av flyktningene fått søkt om asyl.

Bundt tror Tyskland trenger et pusterom for å håndtere flyktningene som er kommet:

– Jeg kjenner folk i Sør-Tyskland som sier barna ikke har hatt gym på evigheter fordi gymsalene er fulle av flyktninger, forteller hun.

Et lite håp

June er bekymret for flyktningene fremover. Høyreekstreme og innvandringskritiske miljøer har vokst, særlig etter episoden tidligere i år i Köln da mannlige innvandrere forgrep seg på kvinner under nyttårsfeiringene. Det innvandringskritiske partiet AfD får større oppslutning i delstatsvalgene og den politiske bevegelsen PEGIDA samler alt fra nynazister til pensjonister til ukentlige protester. Men studenten ser likevel et håp for flyktningene.

– Staten hjelper de som har fått asyl med å få jobb, og barna deres må gå på skolen. De integreres nå inn i samfunnet.