Stort intervju med Grete Brochmann: Redningskvinnen

– Jeg var 17 år og alene i et helt nytt land. Aldri før har jeg følt meg så fremmed.

Sola skinner inn gjennom frosten på vinduet og lyser opp Grete Brochmanns kontor. Etter en mild desember har kuldegradene for alvor inntatt hovedstaden, men inne hos professoren ved Universitetet i Oslo er det godt og varmt. I dag er Brochmann kjent som en av landets fremste eksperter på innvandring, men for 40 år siden befant hun seg i samme posisjon mange flyktninger gjør i dag, med blanke ark i et fremmed land.

Riktignok flyktet ikke Brochmann fra krig og nød, men var utvekslingsstudent i solfylte California. Selv om det er milevis mellom den dramatiske opplevelsen av å være på flukt, til frivillig kysse mor og far farvel for å bo et år hos en vertsfamilie, tror Brochmann alle kan kjenne på vanskelighetene med å være helt alene et fremmed sted.

– Mistrivselen var intens. I Norge var jeg i et aktivt ungdomsmiljø der mange var politisk bråmodne. I California ble jeg sjokkert over hvor hodeløse folk kunne være. Politisk engasjement var ikke-eksisterende.

Hjemme i Norge hadde en ung, idealistisk Brochmann vært en del av et radikalt ungdomsopprør som kjempet for sosialistiske og feministiske verdier. Midt inne i det hun beskriver som et besteborgerlig, konservativt miljø i California var opplevelsen av å ikke passe inn derfor ekstra stor. Likevel var det dette som gjorde at fascinasjonen for migrasjon ble født.

Les også: [De kom hit alene. Flyktningbarna som ingen har råd til](1)

I dag drives Brochmann av den samme interessen for migrasjon. Erfaringene fra det vanskelige utvekslingsåret ble snudd til noe positivt, og hun sprudler av engasjement når hun snakker om hennes fagfelt. Spesielt når hun forteller om temaet norsk innvandring oser hun av faglig autoritet. Hennes særegne ekspertise har gjort at hun for andre gang har blitt utnevnt av regjeringen til å lede et uavhengig ekspertutvalg som skal vurdere konsekvensene av innvandring til Norge. Utvalget skal produsere en rapport som skal foreslå konkrete tiltak for å håndtere konsekvensene av flyktningstrømmen.

Året er 2009. «Velferd- og migrasjonsutvalget», eller «Brochmann-utvalget» som det oftest blir kalt, vurderer hvilke konsekvenser innvandringen til Norge hadde for velferdsmodellen. Fokuset er først og fremst på arbeidsinnvandring fra EØS. I dag er oppgaven den samme, men situasjonen er ekstraordinær.

– Den økonomiske situasjonen i Norge er blitt mer usikker, arbeidsløsheten øker, og lavkvalifiserte arbeidere mister jobben på grunn av økende robotisering av arbeidsoppgaver. Samtidig er det en rekordstor strøm av flyktninger til Norge. Samfunnet står ovenfor en betydelig utfordring, forklarer Brochmann.

Hun er ikke imponert over måten integrering har blitt taklet hittil. Fortsatt ser hun flere åpenbare mangler ved integreringspolitikken.

– For det første står altfor mange innvandrere uten arbeid. Å få folk i arbeid er det aller viktigste for integreringen; for migrantene selv og for samfunnet. Dagens velferdsmodell må trolig justeres for å kunne møte det store antallet flyktninger som har kommet.

– Hvem er det som har ansvaret?

– Alle har et ansvar. Myndighetene må så langt det er mulig legge til rette for at flyktningene kommer i arbeid, men både sivilsamfunnet og nykommerne selv må bidra.

Brochmann er ingen dommedagsprofet. Hun anerkjenner at velferdsstaten står ovenfor en stor utfordring, men understreker at den er godt rustet for at mennesker uten kompetanse skal kunne tilegne seg denne og komme inn på arbeidsmarkedet.

Les mer: [Kan medienes overskrifter påvirke integreringen?](2)

Veien frem til å bli Norges fremste innvandringsekspert har vært lang. Til tross for at oppholdet i California var vanskelig, satte det ikke en stopper for den unge kvinnens eventyrlyst. Øynene gløder når hun forteller om forskningen som har tatt henne med verden rundt. Hun har forsket på kvinnelig migrasjon på Sri Lanka og jobbet med europeisk innvandringspolitikk i Brussel. Karrieren som bygget på hennes ekspertise i migrasjon begynte på reise i Mosambik, like etter frigjøringen fra Portugal i 1975.

– Det var mitt første møte med land i Sør. Jeg hadde aldri vært utenfor Vesten og ble veldig berørt av oppholdet. Møtet med en ny kultur var vanvittig lærerikt.

Brochmann var politisk aktivist, satt i sentralstyret til Sosialistisk Ungdom, og jobbet med solidaritetsarbeid i det sørlige Afrika. Det var her interessen for migrasjon for alvor vokste frem. Spesielt interessert ble hun i arbeidsinnvandringen fra Mosambik til Sør-Afrika. Mens kvinnene ble hjemme og jobbet som bønder, dro mennene til Sør-Afrika for å jobbe i gruvene. Denne arbeidsinnvandringen og konsekvensene det hadde for samfunnet, synes Brochmann var så spennende at hun senere valgte det som tema for hovedfagsoppgaven sin.

Årene har gått, fra å jobbe med land i Sør, er det først og fremst Europas fremtid som opptar henne når hun en kald januarkveld står på talerstolen på Litteraturhuset. På tilhørerbenken sitter en rekke av Oslos intellektuelle med skjerpede ører. Man lytter når Brochmann snakker, og det er som om salen blir ekstra stille når hun trer frem for å snakke om hvordan flyktningkrisen har påvirket Norge og Europa.

– EU har gitt medlemslandene grunn til å tvile på at systemet fungerer.

Hun lener seg litt fremover og gransker forsamlingen med et alvorlig blikk, før hun fortsetter.

– Kappestriden mot bunnen vi har vært vitne til i høst er nettopp det EU som institusjon var ment å forhindre. Nemlig at medlemsland kjemper om å underby hverandre i standarder og rettigheter.

Applausen fra publikum har lagt seg, og fra Brochmanns kontor forklarer hun at det ikke bare er medlemslandene i EU som rammes av denne onde sirkelen. Innvandrings- og integreringsminister Listhaugs innstramminger i reglene for permanent opphold før jul er et resultat av den samme trenden.

– Høsten har rystet opp i mange forhold i Norge og Europa. Norge må langt på vei tilpasse seg det andre mottakerland gjør. De mest generøse velferdsstater i Europa har lenge skult til hverandres politikk, og vil ikke fremstå som mer vennlige enn andre. Nå er man i en ekstremsituasjon, forklarer Brochmann, fortsatt med den samme alvorlige minen.

Men Brochmann kan mer enn å snakke. Når hun i tiden fremover skal jobbe for utvalget, skal hun selv bidra til selve skrivingen av utvalgets rapport. Dette er en oppgave hun gleder seg stort til.

– Jeg har alltid vært glad i å skrive, og ikke bare akademiske tekster. På skolen likte jeg å skrive stil, og da jeg var ferdig med hovedfagsoppgaven var jeg faktisk på nippet til å takke ja til en stilling som journalist i NTB.

Journalist ble hun ikke, men til tross for en livslang karriere i akademia har hun beholdt den skarpe pennen. I 2003 vant hun, sammen med seks medforfattere, Brageprisen for verket Norsk Innvandringshistorie. Hun ser beskjedent ned i bordet når bragden nevnes, men forteller villig om det hun beskriver som karrierens definitive høydepunkt. Det alvorlige blikket løsner og erstattes av et stort smil.

– Det er noe av det mest interessante og morsomme jeg har jobbet med. Å få jobbe med så dyktige historikere og få tid til å sette seg inn eldre innvandringshistorie, som jeg nesten ikke visste noe om fra før av var utrolig givende.

Noe av det hun likte best med å skrive boka var befrielsen det var å kunne skrive for et mer allment publikum, forklarer hun. Dette har gitt mersmak, og de siste årene har Brochmann skrevet mer og mer for et bredere publikum. Med en klokketro på demokratiet er det viktig for henne at selv hennes akademiske tekster er forståelige for flere enn en akademisk kjerne.

Åpenhet har alltid vært en kjerneverdi for Brochmann. Selv om innvandring på mange måter er et meget følsomt tema, er hun opptatt av at det skal behandles akkurat som alle andre forskningstema, forklarer hun. I arbeidet sitt prøver hun å være mest mulig nyansert og å trekke inn problemstillinger fra mange kanter.

– Jeg er en utrolig sterk tilhenger av ytringsfriheten. Problematiske sider må debatteres og settes på dagsorden, selv om det støter noen.

Krenkelsesfenomenet i den offentlige debatten er Brochmann sterkt kritisk til. Hun mener det er svært viktig å oppmuntre til et meningsmangfold.

– Spesielt når man har et multikulturelt samfunn er det veldig viktig at konflikter håndteres og snakkes om. Det blir stadig flere stemmer i samfunnet og det er viktig å lytte til dem.

Grete Brochmann har jobbet med migrasjon i årtier, og er en bauta i fagmiljøet. Utnevnelsen av Brochmann som leder av det nye utvalget ble tatt vel i mot fra flere hold. Hun har blitt en premissleverandør på feltet.

– Migrasjon er et utrolig spennende og utviklende felt. Det er et av de viktigste samfunnstemaene vi står ovenfor i dag, og jeg føler meg privilegert som får være en del av det.

– Blir du aldri lei?

– Nei, jeg har fremdeles masse å lære.