Jeg reiser alene
De er unge, alene og langt hjemmefra. Møt flyktningbarna ingen har råd til.
– Om natta får jeg ikke sove fordi jeg tenker på volden jeg så.
Den spinkle 14-åringen tegner et kart i lufta med pekefingeren. Iran, Tyrkia, Hellas, Makedonia, Serbia, Ungarn, Østerrike, Tyskland, Danmark, Sverige og Norge. 7.000 kilometer ble unnagjort på fire måneder. Fra sekterisk vold i Qom til et romslig omsorgssenter på Øvre Blindern. «Azad», kommer opprinnelig fra Afghanistan. Navnet er oppdiktet.
I drøyt syv måneder har han vært helt alene i Norge. Her bor han på et moderne og oppusset tre-etasjers villa som huser seks afghanske og syriske gutter, pluss seks omsorgsarbeidere som jobber turnus.
Det døsige livet her står i sterk kontrast til hverdagen Azad og de andre guttene flyktet fra. I kveld er noen av dem på boksetrening. Andre er på rommet sitt og hører på musikk, gjør lekser eller ringer hjem til familien.
Med en av barnearbeiderne trygt i nærheten entrer Azad kontorrommet og hilser alvorlig på oss. Og så godt det lar seg gjøre på et språk han bare har forsøkt å lære i noen måneder, deler han sin historie.
Iran er et uhyggelig land å være afghansk i. Med de tynne armene pent over bordet forteller Azad med forsiktig stemme om trakasseringen av afghanere som ble en del av hverdagen i Qom. Byen ligger knapt to timers kjøring sør for Teheran og har vært preget av vold mellom religiøse og etniske grupper. Til slutt ble det klart at situasjonen ikke var til å holde ut. Men Azad var den eneste i familien med riktig alder og kjønn til å gjennomføre flukten. For søstrene hans ville turen vært alt for risikabel. Så Azad satte avgårde, helt alene.
I 2015 søkte 4950 enslige mindreårige asyl i Norge, en oppgang fra drøyt 1204 fra året før. 20 prosent av disse var under 15 år. Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) har ansvar for enslige mindreårige mellom 12 til 15 år. Her er Ingrid Pelin Berg regionsdirektør, og hun forteller at ettersom man så en nedgang i antall enslige mindreårige i årene før 2015, har omsorgssentrene ikke ressursene som trengs for å takle strømmen av nyankomne flyktningbarn. Bufdir driver selv fire omsorgssentre med rundt 160 plasser. Kapasiteten ble ettertrykkelig sprengt i 2015.
– Vi har brukt mye energi på å takle pågangen, og har tydd til private leverandører i forsøket på å få flere plasser, sier Berg.
Den bitende norske vinterkulden er ikke helt fremmed for flyktningbarna. Vinteren kan være hard også i sørvest-Asia og Midtøsten. Ensomheten er langt vanskeligere å håndtere, og behovet for omsorg er like stor som behovet for fasiliteter. Flyktningbarna er helt alene i et fremmed land. Den dype relasjonen barn vanligvis har til familie er vanskelig å gjenskape i et omsorgssenter, forteller Berg.
Hun tilføyer at disse barna hadde fått en bedre oppvekst om de fikk bo i fosterhjem. Bufdir har derfor satt i gang kurset «PRIDE» i et forsøk på å kurse potensielle fosterforeldre og tilpasse de behovene til den nye målgruppen, enslige mindreårige flyktninger.
I tillegg til bosetning er Bufdir ansvarlig for at barna har tilgang til helsetjenester, skolegang og øvrig oppfølgning. Det krever ressurser. Fram til 2013 fikk Bufdir fullfinansiering for utgiftene knyttet til enslige mindreårige flyktninger. Til tross for den sterke økningen i flyktningstrømmen, er støtten i dag redusert til 80 prosent. Den resterende andelen må Bufdir dekke selv.
Selv om bosetning er helt avgjørende for integreringen av barna, risikerer mange flyktningbarn å ikke bli bosatt. Situasjonen er så kritisk at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har sendt ut et anmodningsbrev til Norges kommuner om å bosette barna.
Vi må ha vært de første mørke menneskene i Kirkenær noensinne
Samira (20)
Det er fredag kveld, og en svak duft av brownies fyller en leilighet på Lørenskog. Her bor to søstre fra Eritrea. «Feven» (18) og «Semira» (20) dropper festingen, og skal tilbringe kvelden som barnevakter for en eritreisk venn. Stuebordet er fylt til randen med sjokolade og popkorn. Det kommer godt med når TV-serier skal slukes en fredagskveld.
Det er fem år siden de kom til Norge. Likevel husker jentene godt de første dagene i tettstedet Kirkenær i Hedmark. En uke etter ankomst var de allerede skoleelever. Det var før flyktningstrømmen, og en tid hvor bosettelsesprosessen var langt enklere for Bufdir. For i 2010 kom det kun 892 enslige mindreårige til Norge. Selv om det praktiske gikk nokså knirkefritt, skulle den første tiden i Norge slett ikke bli enkel for de to tenåringsjentene.
– Vi må ha vært de første mørke menneskene i Kirkenær noensinne, sier Semira og ler.
Det som gjorde vondt på den tiden, kan hun heldigvis spøke med i dag. I Eritrea var de vant til at alle snakket med alle. I Norge virket folk lukkede og utilgjengelige. På toppen av dette ble rasistiske kommentarer hverdagskost for jentene.
– Jeg gråt mye da jeg var ny, og holdt meg stort sett hjemme, forteller Semira.
Feven nikker, og forteller at hun ikke tror søstrene kunne kommet seg gjennom tiden alene. Mens hun sjekker om kakene er ferdigbakte, forteller hun ivrig om en gang hun ble invitert på bursdag, selv om hun ikke kunne snakke norsk. Som ung og ensom i et fremmed land var slike små ting viktige.
Jentene har også klare minner fra Eritrea. Om Isaias Afewerkis skrekkregime, overvåkning, hemmelige fengsler og deres frykt for en uunngåelig skjebne som enten soldater eller husmødre. Semira forteller om hvordan diktatoren heller brukte penger på militæret enn utdanning, og stengte landets eneste universitet fordi utvekslingsstudenter nektet å reise hjem igjen.
På omsorgssenteret i Norge bodde jentene sammen med syv andre flyktningbarn, og det var med de andre enslige mindreårige at de utviklet tette bånd. Selv om mange var født kontinenter fra hverandre, ble de samlet av flukten fra et vanskelig liv og frykten for et fremmed land. Fem år senere er frykten borte. Jentene snakker flytende norsk, gjerne om hvor forvirret de nå er om de er norske eller eritreiske.
– Blant nordmenn føler jeg meg eritreisk, men blant eritreere føler jeg meg norsk, sier Feven.
Feven forteller om en gang hun var på en eritreisk restaurant i Oslo. I Eritrea er det normalt å invitere sidebordet over til sitt eget bord, selv om de er vilt fremmede. Dette er en høflighetskode, og ikke nødvendigvis ment for å dele maten. Etter fem år i Norge har hun sluttet med det.
– Vi fikk så mange sjokkerte blikk mot oss.
På veggen bak henne henger et bilde av en belgisk fotballstjerne.
– Feven ble smittet av fotballinteressen til ekskjæresten, forteller en flirende storesøster.
Semira legger til at hun er den mer hjemmekjære av de to. Hun liker ikke smaken av alkohol, eller lyden av dunkende musikk. Søstrene forteller at de begge har utviklet seg i hver sin retning, og ser på det som et privilegium. I Norge har de lært å sette pris på to ting de manglet i Eritrea: privatlivet og friheten.
– Jeg kan gå på en fest uten at noen bryr seg eller stiller meg spørsmål. Det setter jeg pris på, sier Feven.
Mens Feven vil bli sosionom, er Semira lærling som barne- og ungdomsarbeider. Tiden som enslig mindreårig i et nytt land har satt sine spor, og hun ønsker å hjelpe vanskeligstilte barn. Det kan komme godt med. Strømmen av enslige mindreårige ser ikke ut til å avta med det første.
Tilbake på omsorgssenteret på øvre Blindern har huset våknet til liv. Noen av guttene har kommet tilbake fra boksetrening, vel møtt av vaskelisten som henger ved inngangsdøren. Ved siden av den henger det noen husregler, og det første punktet er den gylne regelen. To spøkefulle gutter plukker opp en bøtte med såpevann og setter i gang med å vaske et bordtennisbord i underetasjen. Lyden av afghansk musikk og gemyttlig gutteprat smelter sammen i stueværelset.
Har du lyst til å vite hvordan jeg kom hit?
Azad (14)
Inne på kontoret har Azad tankene helt andre steder. Han er tilbake på flukt fra Iran til Tyrkia, på en to dager lang gåtur i de iskalde fjellkjedene. Det er ikke bare minnene fra flukten alene som hjemsøker han, men volden som gjennomsyret hverdagen han flyktet fra. Her på omsorgssenteret har barnearbeiderne bedt ham om å skrive ned de vonde tankene som holdt han våken om natta. Det har hjulpet, forteller han.
Azad viser fram flere sider med tekst.
– Har du lyst til å vite hvordan jeg kom hit?, starter teksten.
– Jeg gikk til foten av Urmia og var uten mat og vann i åtte timer.
Teksten fortsetter i tre sider til og slutter brått midt på arket. Resten av arket er fylt ut med verbbøying.
«Å låse...låser...låste...har låst»
Azad forteller at det første ordet han lærte var «lese». På de seks månedene han har vært i Norge har han rukket å imponere både lærere og barnearbeidere. De gangene han ikke har lekser å gjøre, foretrekker han å lese barneromaner, og forteller at han nå leser «Nattgutten». Azad går på ungdomsskole i Holmlia. Det er langt unna, men der har de et tilpasset program for barn som Azad, forteller en av barnearbeiderne.
– Men det er også for at han ikke skal føle seg utenfor i en skole midt i et rikmannsmiljø som dette, sier barnearbeideren.
Azad plukker opp en gitar og holder sjenert rundt den. Lyden av utrente fingre på gitarstrenger fyller rommet. En av barnearbeiderne forteller at han smått har utviklet forkjærlighet for instrumentet. Han har også en interesse for Barcelona, og smiler forsiktig i det barnearbeideren nevner Lionel Messi.
For Azad begynner nyåret med blanke ark, bosted og skoleplass. Det nye livet i Norge er i ferd med å bli kjent for afghaneren, og på spørsmål om hvordan han har lært seg så godt norsk på så kort tid, svarer han enkelt:
– Jeg snakker norsk fordi jeg bor i Norge.