Pengenes pris

I sin «The Closing of the American Mind» skriver den konservative amerikanske filosofen Allan Bloom at vi i samtidens vesten er blitt skjenket friheten til å bli hva enn vi ønsker, men få grunner til å bli hverken det ene eller det andre. Hva han refererer til er de moderne liberale demokratienes mangel på kulturelle og verdimessige felleserkjennelser som fungerer som rettesnorer for hva som utgjør et godt eller vellykket liv. Kall det gjerne idealer for hva som er suksess. 

Tross mine uenigheter med Blooms mer reaksjonære sider (han synes bl.a. popmusikk er moralsk fordervende, men det er ingenting som vil få meg til å gi slipp på Chappell Roan), har jeg tenkt mye på denne delen av hans tese den siste tiden. Det siste året har jeg studert i London; en by hvor man uvegerlig blir eksponert for mange som enten allerede har, eller har ekstremt lyst til å tjene veldig mye penger. Møtene med disse fikk meg til å tenke på nettopp Bloom.

I sommer var jeg for eksempel på fest hos en studiekamerat i Shoreditch. Her var det rundt hundre stedstypiske skikkelser; folk sent i tjueårene hvis claim to fame er å ha mange følgere på Instagram samt cyber-sigilistiske tatoveringer og ansiktspiercinger som får dem til å se skumle ut; tørrvittige, fatalistiske, og veldig pene humaniora-studenter; en litt yngre hvitsnippsgarde fra alle hjørner av verden som tross alderen allerede har sikret seg jobb innenfor bank, finans, eller noe annet diffust business-relatert. 

Midt i gata, utenfor leiligheten, sto kanskje halvparten av gjestene og røyket og underholdt hverandre. Samtalene var blitt verre og verre ettersom kvelden rakk; stadig mer overengasjerte monologer ble møtt i stadig mer apatiske ansiktsuttrykk hos tilhørerne. Midt i mengden sto fire søritalienere i det som både så og hørtes ut som en livlig ordveksling med flere enn én deltakere. Her, tenkte jeg, kan det være noe som kan redde meg fra den sikre nachspiel-død. 

Ikke så overraskende var disse ekstremt hyggelige. Etter nokså kort tid lot jeg meg imidlertid overraske over at de hadde tatt til seg et veldig engelsk lynne; den særegent livlige italienske humoren hadde fått en melankolsk brodd, som signaliserer en slags fattet resignasjon overfor skjebnens luner. I tillegg hadde de pådratt seg en særlig blek ansiktsfarge som kun finnes i Storbritannia, ettersom de både får veldig lite sol, og i tillegg spiser alt for mye beige mat. Hva, tenkte jeg, kunne gjøre noe slikt med en søritaliener? 

Svaret fikk jeg tidsnok: De jobbet alle fire på kinabørsen hos Goldman Sachs. Arbeidstidene gikk fra elleve om kvelden til ett-to på formiddagen dagen etter, avhengig av hvor mye det var å gjøre etter markedene i Shenzhen og Shanghai stengte klokken syv. Det var kun disse fire i arbeidsteamet; og de jobbet midt på natta, fjorten-femten timer i strekk, seks dager i uka, inne i et mørkt rom i et glassbygg i Holborn. 

Følgelig var drømmene om La Dolce Vita i dagens Rom blitt møtt med en heftig realitetsorientering: De så nesten aldri solens lys, kunne de opplyse. Ikke hadde de fått seg noen nye venner, heller. Ikke var det blitt noe haute cuisine og utforskning av kulturlivet i byen som var deres nye hjem; ikke hadde de møtt noen kvinner de kunne sjarmere med sin nyvunne sprezzatura. Tiden gikk med til jobb, etterfulgt en kort tur hjemom for noe take-away, litt søvn, og en kjapp dusj. Denne rutinen ble kun avbrutt av en ritualistisk og skikkelig heftig bytur hver natt til søndag, som var den ene dagen i uka de hadde fri. Imidlertid, passet de på å påpeke, tjente de grasalt mye penger. 

De fire legitimerte sin nye livsstil med at de etterhvert ville være avsindig rike. Etter å ha samlet bonuser i noen år ville de få seg en wealth manager, som puttet pengene i hedgefond, private equity, og eiendom, samt hjalp dem med skatteplanlegging. Etterhvert ville de kanskje også få en mindre belastende arbeidsstilling. Da, mente de, ville livet begynne. 

I blant frister det unektelig å bli skikkelig rik. Imidlertid kommer det, som de fire italienerne kunne attestere på, gjerne ikke gratis. I tillegg er det jo også slik at de svært rike, på andre siden av kverna, ikke nødvendigvis fremstår så fryktelig tilfredse og veljusterte, de heller. JD Vance, for eksempel, er veldig rik, men fremstår jevnt over som misfornøyd med det meste. Trump, Musk, Peter Thiel––fullstendig sprø. I tillegg har vi en bråte mer eller mindre overbevisende popkulturelle eksempler på arketypen «rik person som er klin gæren», fra hotellgjestene i Mike Whites The White Lotus, Logan Roys tafatte avkom i Jesse Armstrongs Succession, eller cruisepassasjerene i Ruben Østlunds Triangle of Sadness. Nei, det virker ikke nødvendigvis som de har det så veldig bra. 

Den amerikanske psykoterapeuten Clay Cockrell spesialiserer seg i terapi for de superrike. Etter egetsigende tilbyr han utelukkende sine tjenester til såkalte «ultra-high networth individuals»; dem med mer enn 30 millioner dollar, eller rundt 315 millioner kroner i formue. (De svært rike er glad i slike innbyrdes taksonomier for å skille de litt rike fra de veldig rike, de veldig rike fra de superrike, de superrike fra de ultrarike, og så videre.) Disse har mange problemer, kan Cockrell sympatisk meddele: Grunnet pengene føler mange seg avsondret fra resten av befolkningen, og sliter med å stole på fremmede og danne nye relasjoner. Mangelen på rammer gjør at flere ser på tilværelsen som meningsløs. Andre føler seg som bedragere. Penger, sier han, bringer ikke bare med seg jordslige gleder, men også sosiale vansker, sjelelige kvaler, og følelser som skyldfølelse og skam. 

Når han snakker om de psykiske aspektene ved å få svært mye penger peker Cockrell spesielt på skismen som dannes mellom de svært velstående og andre når de tror at nye bekjentskaper utelukkende er ute etter pengene deres, og ikke genuin bekjentskap. Av samme grunn kan de superrike også kjenne seg isolert fra dem de kjenner fra tidligere. Mange ender genuint med å få en mer begrenset sosial sfære å forholde seg til. I tillegg er enkelte slike superrike miljøer gjerne slik at folk bryr seg enda mer om penger og status. For mange er denne mangelen på reell sosial tilhørighet, samt det kontinuerlige jaget etter materielle statusmarkører, i miljøer hvor dette i større grad gir tilhørighet og aksept, en fremmedgjørende opplevelse. 

«The Golden Handcuffs», kalte en annen studievenn av meg dette, da vi satt på bar i Holborn en dag etter forelesning. La oss kalle ham Giorgio. Giorgio hadde en far som bygget opp og solgte et ingeniørselskap da han var yngre, og endte som milliardær. Følgelig hadde Giorgio vokst opp i en velstand som for meg er totalt fremmed; han forteller om utsvevende ferier, hus, biler, båter, voldsomt mye rus og alkohol, og ting som å få finér-tenner og å dra til frisøren hver uke. Begrepet Golden Handcuffs beskrev for ham de underliggende sosiologiske prosessene som virker i enkelte superrike miljøer, for å holde folk fanget i en livsstil preget av materialisme og meningsløst overkonsum. Mer spesifikt et tydelig statusjag og innbyrdes renkespill som avkrever for eksempel striglende selvpleie, stadig nye kleskolleksjoner fra riktige merker, samt middager, fester og ferier, hvor det gjelder å vise seg frem og overgå hverandre. Kampen etter velstand og status er ikke over når man har fått masse penger, mente han: Den skifter bare vesen, ofte til det verre. Dette kunne være psykisk utmattende å leve i, mente han. Selv ønsket han for øvrig, passet han på å påpeke, å bruke sin egen velstand til noe fornuftig: Han ville bygge et selskap som hjalp italienske småbedrifter med digitalisering og kryptering og beskyttet dem fra økonomisk kriminalitet. Giorgio var riktignok skruppelløs, men egentlig en veldig sympatisk og innsiktsfull type. 

For meg ble møtene i London et fascinerende innblikk inn i en verden jeg hadde lite eller ingen kjennskap til. Det opplevdes merkelig å møte folk på bar, jevnaldrende og gjerne yngre, som fløy privatfly i feriene, diskuterte eiendomsinvesteringer i byer hvor få av oss engang har råd til husleia, klaget over skattenivået, og fortalte at de aldri hadde vasket sine egne klær. I tillegg til dette kom dét å sitte i forelesning med klassekamerater som hadde søkt over femti internships, fordi de hadde som nokså enhetlig mål å jobbe vettet av seg i en av «de store» og karre seg, for tilsynelatende enhver pris, inn i den samme formen for ekstrem velstand. 

Det underlige med mye av dette var at det ofte virket å dreie seg om rikdom for rikdommens egen del. Møtet med disse som iherdig klatret disse tinder eller sto svimle på toppen, bekreftet imidlertid mistanker jeg hadde om at dette gjerne ikke nødvendigvis resulterer i et liv som er til særlig misunnelse. For dem som hverken hadde en skikkelig god business-idé eller sterke visjoner for hva de ønsket å bruke enormt mye penger på, fremsto derimot jaget etter enorm velstand som ganske sprøtt. I tillegg kommer ulikhetsaspektet. Selv bodde jeg i et nabolag stort sett bekledd av sosialboliger som ikke var pusset opp på flere tiår. Samtidig var det alltid kø på billigbutikken, hvor det selges knock off-versjoner av oppvasksåpe og baked beans, og familier lokkes inn av barneprodukter med heftig rabatt. Folk sliter mer enn på flere tiår. Dette er synlige utviklinger, som på sitt vis fikk virkeligheten et par postnumre bortenfor til å fremstå desto mer absurd. 

Jeg har fundert over Bloom den siste tiden, fordi han nettopp peker på at samtiden mangler kulturelle og verdimessige felleserkjennelser som gir oss tydelige mål å sikte etter i tilværelsen. Man blir i fravær av disse overlatt til å skape seg selv som menneske utelukkende som individ, basert på egne observasjoner og antakelser. For mange, gitt hva vi eksponeres for, blir dette gjerne et jag etter rikdom for rikdommens skyld. Man trenger slettes ikke være enig med klassisisten Bloom i at den rette medisin er å lese den eldre vestlige kanon og dyrke klassiske dydsmønstre (med unntak av parabelet om kong Midas fra frygia––han ble som kjent rik for enhver pris). Men kanskje kan vi være enige om at penger ikke nødvendigvis er noe særlig målestokk for suksess.