Kvinner hører hjemme på filosofipensumet

Den 20.01 skrev Magnus Vanebo et innlegg i Subjekt hvor han brukte den utslitte «sint feminist»-retorikken for å få oss studenter som ønsker kvinnelige filosofer på UiOs pensum i filosofi til å virke irrasjonelle. Dette gjorde han i stedet for å faktisk vurdere argumentene våre for det på en seriøs måte.

Han er ikke opptatt av uretten det er at studenters forslag avfeies av instituttet uten å i det hele tatt bli ansett først – uten å få god begrunnelse for hvorfor endringer ikke kommer på tale. Og når UiOs fagleder for studier i filosofi forteller i Morgenbladet den 17.01 at de «ikke etterstreber representativitet», og samtidig forklarer at det er faglige kvalitetskriterier som avgjør hva som får komme med på pensum – så impliserer dette at kvinnelige filosofer ikke oppfyller disse kriteriene for kvalitet.

Vanebo er opptatt av å skifte fokuset vekk fra disse problemene på filosofiprogrammet – til å heller syte over hvordan folk ikke tåler noen ting nå om dagen. Han anklager meg for å være ukritisk, når det å ikke være kritisk til hvilken narrativ pensum konstruerer er det som ville vært ukritisk.

Når det kommer til ekskludering av kvinnelige filosofer, er UiOs filosofiprogram et skoleeksempel. Universitetets uvillighet til å endre på dette, er problematisk når feministiske filosofihistorikere har vist at det er historisk ukorrekt at kvinner ikke har kommet med filosofiske bidrag av betydning nok til å fortjene en plass på pensumlistene. Kunnskapen studenter får om filosofihistorien blir dermed også mangelfull. «Å lese en filosofihistorie der bare menns bidrag presenteres, er som å lese en halv filosofibok», advarer filosofiprofessor Tove Pettersen i Filosofiens annet kjønn.

Å inkludere kvinners betydningsfulle filosofiske bidrag ville beriket og styrket forståelsen av filosofihistorien. Å ekskludere dem, er en direkte misrepresentasjon av filosofihistorien. Det har fantes kvinnelige filosofer som ville fått samme heder som de kanoniserte mannlige filosofene, men som på grunn av flere ekskluderingsmekanismer i stedet er blitt visket ut av filosofihistorien.

Man kan for eksempel gjøre studenter klar over at John Stuart Mill selv hevdet at alle hans beste ideer egentlig var Harriet Taylor Mills. Hun har enda ikke fått æren for sine bidrag. Kanskje hun en dag kan få det. Man kunne også endelig gitt Damaris Cudworth Masham og Margaret Cavendish sine rettmessige plasser i den filosofiske kanon. De tok del i sentrale kretser som til sammen utgjorde et stort europeisk nettverk for filosofi, og mye tyder på at de influerte ideene til kanoniserte mannlige filosofer som Locke, Leibniz, Descartes og Hobbes.

I metafysikk-emnet kunne kjønn vært et av temaene studenter får lære om. Å behandle hva kjønn er som et filosofisk spørsmål, og å løfte opp kjønn som et viktig filosofisk tema – ville i tur gitt filosofer som har vært opptatt av kjønn mer status. På den måten kunne for eksempel Anna Maria van Schurmans skolastiske metode for å vise at kvinner ikke mangler evnen til rasjonalitet blitt lest og diskutert.

Universitetets holdning til dette er preget av en sterk passivitet. Det virker ikke som om instituttet har planer om å endre på noe. De stiller seg helt bekymringsløse til at filosofihistorien som pensumlistene fremstiller, har store mangler og skjevheter. Instituttet svarer på kritikken med å si at de skal «utforske» det, men det virker som om ordet utforskning blir brukt som en unnskyldning for å ikke gjøre noe konkret. Det samme svaret vil nok gis denne gangen også. Men hvor er handlingen?