Samfunnsdebattens unnasluntrere

Mannen, myten, legenden. Jeg sikter ikke til Carl I. Hagen, Johan Galtung eller Sokrates — jeg tenker på Per Fugelli. Han var så populær i befolkningen at Stavanger Aftenblad, året før han døde, laget en videoserie av typen «gode råd i livet». Der går en svett Fugelli langs en strand med sin karakteristiske sløyfe, og gir seerne mer eller mindre selvopplagte livsråd som «Gi mer faen» eller «Det vanlige livet er vakkert og krevende og givende nok».

Folk digget det Fugelli sa; de siste årene av sitt liv fungerte den tidligere professoren i sosialmedisin som en slags makro-psykolog for samfunnsdebatten. Og da døden til slutt innhentet ham, skrev Aftenpostens Frank Rossavik følgende i avisen: «Minneord over Per Fugelli: Et ankerfeste for halve Norge».

Hvorfor fikk Fugelli den statusen han hadde? Var han en ordsmed av rang? Det er vanskelig å se for seg at Fugelli var guds utvalgte retoriker, men derimot langt mer plausibelt å anta at den tidligere allmennlegen fylte et tomrom i samfunnsdebatten.

Spørsmålene som Fugelli vekket folks interesse for, handlet om å sette små og store utfordringer i livet inn i en større kontekst. For menigfolk forsøkte han å lede tankene fra samfunnets stadig økende tempo mot det evinnelige «hva er meningen med livet».

Arven etter mannen med sløyfe og kloke ord er blitt stående uberørt. Samtidig er ikke behovet for den typen refleksjoner som sosialmedisineren løftet opp, blitt borte. Hvem skal ta oppgaven om å gi folket beroligende livsfilosofi i hverdagen?

Les også: «Forgubbing av ruspolitikken»

Da koronapandemien begynte å melde sin ankomst, dukket det opp epidemiologier og medisinere som kommenterte virusets betydning for helse og samfunn. Til høsten er det valg, og statsviterne sitter parat til å kommentere meningsmålinger og velgerforflytninger. Ved økonomiske turbulenser dukker det opp en bukett med økonomer og deres vidt forskjellige teorier. Når vikingskipene skal graves ut, har vi arkeologer, og når kriselover skal vedtas, kommenterer jusprofessorene.

Få, om noen, har trolig bedre forutsetninger for å dyrke de følelsene som Fugelli vekket hos folk, enn filosofene. Dette er tross alt vitenskapsdisiplinen bygget på intellektuelle som for 2500 år siden gikk rundt og spurte folk om stort og smått — ikke minst om hva som var meningen med livet. Selv om vi inkluderer sporadiske deltakelser i NRKs radioprogram «Verdibørsen», er det slående hvor lite fremtredende filosofene er i samfunnsdebatten.

En mulig årsak kan være at norske filosofer er dårlig utdannet, men noe slikt er vanskelig å tro. Derimot kan man mistenke at filosofene rett og slett ser seg for gode for vanlige folks liv og ikke evner å finne sin egen relevans. Muligens er de blitt så opptatt av å skrive om hyperteoretiske problemstillinger i snevre tidsskrifter at de har glemt samfunnet rundt seg og folks dagligdagse tanker og problemer.

Tar vi for oss den pågående pandemien, er det en rekke interessante problemstillinger som filosofene kunne belyst. Er det for eksempel riktig å prioritering å la barn og unge utsettes for mer vold hjemmet, slik at eldre ikke skal dø noen år for tidlig? Og hvorfor stenger vi ned samfunnet her hjemme for å minimere antall dødsfall samtidig som vi holder sultkatastrofen i Jemen på en pengelengdes avstand?

Les også: «Dere må ikke sove, studentleder»

Filosofenes fravær fra det offentlige ordskiftet er ikke bare et tap for samfunnet og befolkningen, men viser at akademia fortsatt har en ukultur for at vitenskapsfolk kan sitte på sin høye hest frakoblet fra de dødeliges liv. Akademias samfunnsoppdrag strekker seg forbi sære debatter i tidsskrifter ingen leser, noe også filosofene må erkjenne. Samfunnet er ikke tjent med at en gruppe akademikere koker i hop snevre problemstillinger for et enda snevrere publikum.

Så hvordan bør så en filosof bidra i samfunnet? Samtiden krever at filosofene evner å kommunisere med folk om hverdagslivet. Ikke bare skal de svare på vanskelige spørsmål, men også dyrke en dypere forståelse av menneskets tilværelse gjennom enkle tankerekker. Og filosofen skal ikke være en passiv deltaker i samfunnsdebatten, men en aktiv og utfordrende premissgiver.

Les også: «En ny æra for blæra»

Per Fugelli viste at vi som samfunn har behov for akkurat dette, av og til på et nivå noen vil omtale som grensen til det opplagte. Beklageligvis ser det ut som at sosialmedisineren åpnet en dør i samfunnsdebatten, til et rom som filosofene hadde forlatt. Så spørs det om denne gruppen akademikere er villige til å innse at VG er en langt viktigere publiseringskanal enn Norsk filosofisk tidsskrift.