Veldig bra sex

I en lunsjpause forteller en feier kollegaen sin at han dagen før hadde sex med en mann for første gang. Feieren, stillferdig spilt av Jan Gunnar Røise, blir overrasket når både kollegaen (Thorbjørn Harr) og kona (Siri Forberg) tenker på gårsdagens seksuelle møte som utroskap. For det er vel bare utroskap hvis man lyver om det man har gjort?

Den andres blikk 

Som i Haugeruds fantastiske debut Som du ser meg fra 2012 står blikket sentralt i Sex. 

Det er i den andres blikk vi måler oss selv, virker det som om Haugerud vil si. Feieren spilt av Røise – han som hadde sex med en annen mann – er ikke usikker på egen seksualitet i etterkant. For han er det åpenbart at seksuelle handlinger og identitet ikke er det samme. 

Det er først i møte med usikkerheten hendelsen fremkaller i kona og kollegaen at Røises karakter blir usikker: Har han vært utro? Er han skeiv? Gjorde han noe galt? De spørrende blikkene tvinger ham til å sette spørsmålstegn ved egen identitet – usikkerheten deres fremkaller en ny usikkerhet hos ham. 

Harrs karakter blir konfrontert av sitt eget blikk. I en drøm opplever han at David Bowie ser på ham «som en kvinne». I drømmen liker han blikket, og føler at han opplever noe fint. Men så snart han våkner, smyger usikkerheten seg innpå. For hva betyr det egentlig at en mann liker å bli sett på som en kvinne? 

Psykoanalytikeren Jacques Lacan mente at det er i den andres blikk vi oppfatter oss selv. Vi har et instinktivt behov for å bli sett og anerkjent av andre. I Sex er det i relasjonen mellom de to kollegene at gjenkjennelsen utspiller seg. De møter seg selv på nye måter i den andres blikk. 

At disse mennene kanskje står for en ny type samtale om sex og identitet, underbygges av Cecilie Semecs kinematografi: Store deler av handlingen i Sex foregår i de nye forstedene rundt Oslo. Karakterene omgis av byggeplasser, kraner og nybygg i nesten alle scener. Byggeaktiviteten og samtalene speiles: Det formes noe nytt både rundt dem og i dem.

Hverdaglsighetens komikk 

Haugerud har en nesten skremmende evne til å skrive dialog som høres ut sånn folk virkelig snakker. Det gjør naturligvis at dialogen farges av en del nøling, gjentakelser og selvfølgeligheter – det er jo sånn folk prater. I Haugeruds tidligere filmer Barn (2019) og Som du ser meg (2012) har manuset likevel et nivå av presisjon som har gjort språket hverdagslig uten å bli kjedsommelig. 

Dessverre føles manuset i Sex noe mindre gjennomarbeidet, og i enkelte scener forsvinner nerven i all den nølende, famlende hverdagsligheten. Det tiende «Nei… jeg vet ikke, jeg» på like mange minutter oppleves til slutt mer enerverende enn intimt og ekte. Konfliktene i Sex er heller ikke alltid like engasjerende: Det er vanskelig å tro at et par som har vært gift i 20 år, aldri har diskutert hva de definerer som utroskap. Resultatet er en litt ujevn film – mer ujevn enn Haugeruds tidligere langfilmer. 

Når det er sagt, er Som du ser meg og Barn to av de desidert beste norske filmene de siste 20 årene, og selv om Sex ikke når helt opp til forgjengerne, er det fortsatt en fantastisk god film. Haugerud får også i enda større grad enn tidligere uttelling for komikken som ligger latent i hverdagsspråket. Sex er et varmt og menneskelig drama, men det er også Haugeruds morsomste film hittil.