Ondskapens banalitet på kino
Denne helgen har filmen om Hannah Arendt, kvinnen som formet vårt syn på ondskap, premiere.
Modernitet gjør at ondskap kan byråkratiseres: bare se på Norge i dag. Vi er blant verdens største våpenprodusenter per innbygger.
Hilde Østby, forfatter og idéhistoriker
I perioden fra 1961 til 1964 dekket Hannah Arendt rettssaken mot krigsforbryteren Adolf Eichmann i Jerusalem. Eichmann sto på tiltalebenken for å ha sendt tusenvis av jøder til gasskammeret under Holocaust, og Arendts – som selv var jøde – inntrykk av Eichmann ble sterkt debattert etter Eichmann i Jerusalem, den kontroversielle artikkelserien hun skrev for The New Yorker. Det var her begrepet «ondskapens banalitet» ble brukt første gang.
– Det som overrasket meg da jeg først leste Eichmann i Jerusalem for mange år siden, var at hun klarte å flette inn helt aktuelle hendelser i moraltenkningen sin. Det er ganske sjeldent i moderne filosofi, sier forfatter og idéhistoriker, Hilde Østby.
Et stort forbilde
20. september har filmen Hannah Arendt premiere på norske kinoer. I tillegg til å være et portrett av Arendts person, skildrer filmen hvordan hennes politiske tenkning ble formet, og hva dette skjedde på bekostning av. Arendt var med på å forandre hvordan vi forstår krig, totalitarisme, folkemord og de mørkeste sidene ved det menneskelige sinn.
– Ifølge Arendt har du som menneske plikt til å tenke og være kritisk. Vi kan ikke skjule oss bak en autoritær struktur, slik Eichmann gjorde da han ble stilt for retten. Modernitet gjør at ondskap kan byråkratiseres, sier Østby.
Hun bruker dagens Norge som eksempel:
– Vi er blant verdens største våpenprodusenter per innbygger. Alle som er delaktige i produksjonen og distribusjonen av våpen er med på å holde hjulene på krigsmaskinen i gang. Da kan man stille seg noen spørsmål om medskyldighet i uskyldiges lidelser andre steder i verden.
Som Arendt selv skrev: «Som verdensborgere er det vårt felles ansvar å forhindre ondskapen, uansett om du er gjerningsmann, offer eller tilskuer. Det er hjemmet vårt som står på spill.»
Alltid to i én
– Arendt mente at når man tenker, er man alltid «to i én», sier Helgard Mahrdt, statsstipendiat ved Universitetet i Oslo.
Hun holder årlige seminarer om Hannah Arendt for filosofistudenter.
– Arendt mente Eichmann manglet noe som menneske fordi han ikke var i stand til å forestille seg andre perspektiver enn sine egne. Når man slutter å tenke lar man seg forføre av de mest grusomme politiske ideer, og det var blant annet dette som lå til grunn for at befolkningen aksepterte framveksten av et totalitært Tyskland under Hitler, forklarer Mahrdt.
Derfor, mente Arendt, må politikken forankres i historisk og kulturell erfaring og ikke i teori.
– Erfaringer kan, i motsetning til teorier, realitetssjekkes i det offentlige når vi snakker sammen og deler inntrykk. Arendt understreket derfor at meninger må ut i det offentlige rom. Hun var dypt demokratisk på denne måten – det er bare gjennom fri ytring og debatt at mennesker kan unngå å bli forført av gale ideologier, sier Mahrdt.
