Når vi døde våkner

Film: Håndtering av udøde

Regi: Thea Hvistendahl.

Manus: John Ajvide Lindqvist i samarbeid med Thea Hvistendahl.

Med: Bjørn Sundquist, Bente Børsum, Anders Danielsen Lie og Renate Reinsve.

Det skyller en ny bølge av magiske-realistiske filmer over landet. Unge, norske filmskapere synes å være lei av sosial-realistisk og navlebeskuende middelklasse-drama. Den siste i rekken er Thea Hvistendahl sin stilsikre spillefilmdebut Håndtering av udøde. Regissøren bak hybridfilmen Adjø Montebello til Karpe overrasker med et stillferdig, arthouse skrekkdrama basert på romanen til John Ajvide Lindqvist, som også er manusforfatter. 

Som i Grensen og La den rette komme inn, leker Lindqvist her elegant med forventningene våre til hva en grøsserfilm kan være. Med et stjernespekket cast, visuelt slående foto og et stilsikkert produksjonsdesign er det ikke uten grunn at filmen hadde verdenspremiere på Sundance-festivalen.

Skrekkelig stille

Sommeren ligger som et lummert lokk over Oslo når et mystisk strømbrudd mørklegger byen. I det lyset omsider vender tilbake, kommer det ikke alene. Samme natt våkner også alle døde til live. Men Hvistendahl er ikke opptatt av det utvendige kaoset som følger med at zombier vandrer formålsløst rundt i indre by. I stedet møter vi tre familier som befinner seg i ulike stadier av en sorgprosess når de får sitt høyeste ønske oppfylt: Å få sine aller kjæreste tilbake. Det viser seg imidlertid snart å ikke være like forløsende som familiene håpet.

En slik type opplevelse krever sitt skuespill, og her leverer alle hovedrolleinnhaverne sterkt. Spesielt minneverdig er scenen hvor mor (Renate Reinsve) igjen får holde sønnen sin i armene: Et øyeblikk som virker til å innkapsle hele det menneskelige følelsesregisteret. Til tross for at Hvistendahl fletter alle familienes historier sømløst sammen, gir en ensemblefilm på skarve 100 minutter lite rom til hver enkelt karakter. For mens romanen gir plass til at hver av dem får utfolde seg, føles enkelthistoriene noe utvannet i det brede karaktergalleriet til Hvistendahl.

Sorg som spiser deg opp?

Med en ubehagelig og trykkende stemning ulmende under overflaten, er Håndtering av udøde en av de mest originale debutene norsk film har sett på lenge. Her ligger alt i det usagte: I tomrommet mellom menneskene som ikke snakker mer med hverandre enn med de døde. Den dystre atmosfæren hadde ikke vært mulig uten fotograf Pål Ulvik Rokseth sine suggererende panoreringer og lyddesignet til Nils Viken som trenger gjennom all illusjon av sommeridyll.

I Håndtering av udøde er det ikke zombiene som er de mest skremmende, men menneskene. Konfrontert med egen sorg, blir hver karakter tvunget til å innse at de aldri kan få tilbake dem de har mistet. Slik ender «Håndtering av udøde» opp med å være en fortelling som handler like mye om aksept som om død. Hvorvidt karakterene selv greier å innse det er en helt annen sak.