Kristen Exit

Kritikken begynte å hagle mot den nye norske filmen Perleporten allerede før traileren ble sluppet. Påståtte likheter mellom filmens spillavhengige og sex-kjøpende hovedkarakter, og den sørlandske Blivakker.no-gründeren Einar Øgrey Brandsdal har nemlig fått oppmerksomhet. Flere sørlandske lokalpolitikere har anklaget filmskaper Jonas Matzow Gulbrandsen for mobbing. Hvorfor?

Perleportens hovedperson, Trond (Morten Løge), forsøker få ta sitt eget liv når han mister jobben på grunn av spillegalskap. Nærdødenopplvelsen gir Trond en religiøs vekkelse, og når han våkner har både den hellige ånd og gründerånden kommet over ham. Trond etablerer et nettauksjonsselskap og tjener seg raskt rik. Av god kristen nestekjærlighet oppretter han også en Facebook-side som sprer falske nyheter om Kristiansands tiggere.

Parallellene til Brandsdal har blitt påpekt av blant annet Brandals bror: I likhet med Trond i Perleporten, har Brandsdal snakket offentlig om sin kristne tro, startet en suksessrik netthandel, samt en Facebook-side kritisert for å spre falske nyheter.

Perleporten har alle elementene som kunne gjort filmen til høstens morsomste komedie og skarpeste satire: En spinnvill historie inspirert av virkelige hendelser, et konservativt lokalmiljø, og skildringer av feilslått fremmedfrykt. Dette er åpenbart en komisk historie, så hvorfor er det så langt mellom hver gang jeg ler?

Perleporten sliter med et misforhold mellom form og innhold. Filmen klarer aldri helt å utnytte det komiske potensialet i historien, og for mye av underholdningsverdien ligger i spekulasjonene rundt filmens inspirasjonskilde. Filmens første halvdel er lyssatt som en lavbudsjetts krimserie og har lydsporet til en thriller, men er like spennende som en aftenbønn.

Noen Exit-aktige montager som viser omfanget av Tronds spillegalskap, og scenene hvor han runker og kjøper sex, faller mellom to stoler: Har regissør Jonas Matzow Gulbrandsen ønsket å vekke publikums sympati, gjøre Trond til latter, eller begge deler? Å lage en slags kristen Exit – skal vi kalle det en Exodus? – er uansett ikke helt vellykket. Exit gjorde dette bedre, og Perleporten kommer ikke så godt ut av sammenligningen.

Filmen tar seg kraftig opp mot slutten. Dette er i stor grad fordi dens tone blir løsere og mindre selvhøytidelig. De unektelig komiske elementene filmen bygger på kommer til sin rett når stemningen blir mer kødden, fargepaletten mindre grå, og tempoet plukkes opp noen hakk.

Regissør Jonas Matzow Gulbrandsen er på sitt sterkeste når han leker seg med filmens form og stil. At Trond får Hitler Jugend-sleik når han begynner å assosiere seg med den ultrakonservative varaordføreren i byen er kanskje overtydelig, men det er useriøse grep som dette som løfter filmen fra melodrama til halv-fungerende satire.

Det burde være rom for å drive satire med voksne mennesker som selv har valgt å tre inn i den offentlige debatten. Perleporten påstår heller ikke å være mer enn inspirert av virkelige hendelser. At sørlandskjendisen Brandsdals familie og venner selv har skapt oppmerksomhet rundt parallellene til Brandsdal får være deres eget ansvar. Perleportens største synd er derfor at den aldri blir morsom nok til å bli god satire, ikke at den er sterk kost for enkelte lokalpolitikere på andre siden av Sørlandsporten.