Et kreativt kunstverk i fire deler

Det er nærmere 39 år siden sist film av den store kunstneren ble lansert. Et vågalt oppdrag, utført ærefullt og kreativt, viser at film-Norge kan profitere på andre tematikker enn krig.

Munch er Henrik M. Dahlsbakken sin tiende spillefilm på åtte år, han viser nok en gang sin ureddhet i møte med nye sjangere og formater, og det gir full uttelling. Munch selv omtalte seg som Messias.

På sitt beste har Dahlsbakken klart å fremstille han nærmest som frelseren. En av verdens største kunstnere blir nå skildret fra sorg til kjærlighet på det store lerret. Spillefilmen skildrer den unge Munchs første penselstrøk, til en ravende tid i Berlin, og helt til hans siste dager.

Vi følger en transformasjon fra 20 årene til Munchs siste penselstrøk, under den tyske okkupasjonen av Norge. I sin vide helhet er det en vakker fremstilt film, som føles på grensen til abstrakt.

På sitt verste maler ikke filmen den «underdog»-historien den faktisk forteller, der den sceniske dramaturgien ikke visualiserer den samme kvalitet som dialogene. Filmen er delt inn i fire deler.

Hver av dem tar for seg Munch sitt liv i ulike tidsepoker. Med ulik tilnærming til livet, gir regissør Henrik M. Dahlsbakken et dypdykk i hva han anser som de viktige bruddstykker i kunstnerens liv.

De fire tidsepokene og de fire skuespillerne tolker Edvard Munch på hver sin måte. Et grep fra regien for å skape en udefinert linje mellom scenen. Dessverre skaper det forvirring og blekner til tider ut i kunsten.

I første del av hans liv går kjærligheten og kunsten hånd i hånd, det hele fremstilles pompøst, men likevel ektefølt. Denne storslagne kjærligheten til og romantiseringen av kunsten, transformeres til sorg og uttrykkelig lengsel til den frie kunsten i filmens løp.

Munch tar et oppgjør med alt som heter kunstkritikere og deres rolle i kunstens form, uunnværlig affektert bretter han banalt ut sine tanker med praktfulle undergrunn Berlin i bakgrunnen.

Den tredje tidsepoken spilles mesterlig ut i København, med alkoholproblemer og skildringer av den meningsløse tilværelsen, i svart-hvitt. Ola G. Furuseth bærer denne rollen på en genial måte, ved sin ektefølte motgang og melankoli Munch opplever i denne perioden.

Et noe svakt audiovisuelt virkemiddel kaster oss tilbake til Berlin, der Munch befinner seg på et noe moderne rave. Fra toalettet slipper han ut de innbefattet følelsene, til sammensvergelsen av techno og laserlys.

Samtidig visualiseres hans mest kjente verk, Skrik og Livets dans gjennom det som tilsynelatende ser ut som en pillerus. Hele sammenfatningen gjør scenen spektakulær, og Mattis Herman Nyquist gjør en sjelelig ubalansert kunstner mesterlig balansert.

Den visuelle utformingen i første tidsepoke av Alfred Ekker Strande blir til tider noe urealistisk selvgod i møte med seg selv, nærmest pretensiøs i sin fremstilling av kunstneren. Det holder ikke mål sammenlignet med de resterende tidsepokene.

På det beste minner det hele om et sensorium av usikkerhet og følelser i en kunstners galskap, der skuespiller Anne Krigsvoll skildrer den siste tidsepoken kompromissløst og gripende, som en ynkelig Edvard Munch.

Munch bemerker seg sin sensitivitet og følsomhet tidlig, og begrunner dette for hans maleferdigheter og ekspresjonistiske kvalitet. Det mesterlige portrettet ble filmet av Oskar Dahlsbakken og Pål Ulvik Rokseth.

Det vises at de har valgt utsnitt, form og farger for å skape et filmspråk som hyller kunstneren selv, ved fokus på lyssetting fra den tyske ekspresjonisme.

Nær- og stillbilder veksler ubetinget, for å best mulig skildre den uttrykkelige misforståtte Munch og de usikre, men likevel sikre følelsene til kunsten.

Det hele fremstår som en fargeklatt av en film, hvor fargene komplimenterer utsnittet og komposisjonen, og gjør det til en altoppslukende opplevelse. Det biografiske dramaet fremstiller en alternativ tenkemåte rundt kunst. Nemlig at den blir skapt på bekostning av fred og harmoni. Som en rød tråd bærer Munch denne tanken gjennom filmen hederlig.

Spillefilmen kommer til sin rett som en av de mest spennende i utformingen og tolkningen av Munch sitt liv. De sterke dialogene, fargebruken og det utforskende utsnittet bærer filmen så godt, at selv Munch ville sett den.