Bite på karabinkroken?

Hver sommer trekker Oslos mest dedikerte hipstere opp til Henningsvær for å være i ett med naturen. For i en nedlagt torskeoljefabrikk, kjent som Trevarefabrikken, har en guttegjeng etablert en festival midt i naturskjønne omgivelser. Jeg, den gjengse wannabe, måtte selvfølgelig ta turen. Jeg pakket sekken med min trofaste skinnjakke, overbevist om at den ville gi meg et nedpå, men likevel gjennomtenkt uttrykk blant festivalfolket. 

Ved ankomst i Henningsvær ble jeg møtt av et kjent syn: alle fra Øvre Blindern var allerede på plass, klare til å briljere med “deres” analyser av alt fra norsk musikkhistorie til the economic state of the world right now. Jeg innså raskt at jeg trengte en øl for å holde tritt med smalltalken. Men her var det knapt en vanlig øl å få tak i – bare naturvin og vegansk pizza så langt øyet kunne se. 

Jeg gikk bort til baren for å kjøpe en sider da oppdagelsen slo meg i trynet: Hipsterne hadde utviklet en felles turstil. Ikke bare den klassiske «mamma på Hardangervidda»-looken, men en streetstyle-inspirert klatrevariant. Jeg dro av meg skinnjakka og knøt den rundt livet. Hadde jeg misforstått hva som var in? Halvparten av Blinderns stilikoner var til stede, og jeg innså med forskrekkelse at min brukte skinnjakke og vintage mokkasiner var helt ute av takt.

Overalt så jeg allværsjakker, beige cargobukser og karabinkroker dinglende med nøkler. Nøkler? På en festival hvor vi bor i telt? Selv om jeg ikke forsto estetikken, eller funksjonen for den saks skyld, klarte jeg ikke å unngå å beundre det hele. Disse folka hadde jo skjønt det: Kvalitetsutstyr varer i årevis. Det blir ikke mer miljøvennlig enn det. 

Tilbake på Øvre Blindern var det samme fenomenet å se. Til og med Aftenpostens Vink, kjent for å jage etter alt som er hipt, nytt og kult, hadde kastet seg over det nye store. Charlotte Oliversen skriver: «Klær opprinnelig ment for klatring er blitt like vanlig i byen som på buldresenteret.» Ja, hun hadde rett, for klatrestilen dominerte blant campuseliten, og jeg, som hadde forsøkt å redde verden én brukt skinnjakke om gangen, måtte kapitulere. Det var på tide å ommøblere garderoben. 

Google-søket «Hvor får man tak i karabinkroker», ledet meg til Clas Ohlson. Ett steg nærmere integrasjon. Deretter kom nøkkelspørsmålet, bokstavelig talt. Jeg hadde bare én nøkkel. Heldigvis fikk jeg låne noen sykkelnøkler fra romkameraten. Check. Neste steg var cargobuksene, Arc’teryx-jakka, Scarpa-skoene og Osprey-sekken – alt bestilt på Zalando. 

En nyvunnet selvsikkerhet inntraff da jeg klatret meg oppover til campus – for kanskje, om jeg var heldig, kunne jeg endelig slenge skjerfet mitt over skulderen like avslappet som de andre. Men til min store skuffelse uteble applauderingen i foajeen. Ingen nikket anerkjennende, ingen vinket meg inn i klatreklubben. Og så gikk det opp for meg: jeg hadde glemt den siste detaljen! Selvfølgelig, jeg må vise at jeg går med klatreklær kun fordi de er praktiske. Dagen etter slang jeg på meg klatreselen, kastet et tau over rekkverket i Eilert Sundts hus og heiste meg opp til andre etasje. Oksygentanken lot jeg ligge.