Biologi eller biologisk reduksjonisme?

En feminisme for fremtiden må takle uenighet, skriver Anne Viken i siste nummer av Universitas. Det kan man knapt være uenig i. Miljøer som ikke takler uenighet blir raskt uinteressante, feministiske eller ei. Jeg kjenner meg imidlertid ikke igjen i påstanden om at feminisme/kjønnsforskning har blitt en slik «akademisk korrekt og dogmatisk disiplin med låg takhøyde og svake debattstemmer». Jeg får det ikke til å stemme med det Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) jeg jobber ved, som samarbeider med de fleste fakulteter på universitetet, får gode faglige evalueringer, og er en av de mest synlige enheter i formidling og offentlig debatt.

Det er kanskje heller ikke STK eller meg som er målet for Vikens kritikk. Utgangspunktet var et ordskifte med Anne Bitsch i debatten om alderen da kvinner bør få barn. Viken gjør Bitsch til en representant ikke bare for alle feminister, men for hele kjønnsforskningen. Viken lukker muligheten for at feminister/kjønnsforskere kan være forskjellige, og jeg og andre blir inkludert som målgruppe for kritikken. Jeg får en henvendelse om å svare på Vikens kritikk, men det er ikke lett å finne en fornuftig taleposisjon i et debattklima som allerede plasserer meg før jeg har åpnet munnen.

Debatten startet med at noen leger problematiserte måten dilemmaet mellom familie og karriere har blitt løst i likestillingslandet, nemlig ved å utsette barnefødslene. Legene formulerer seg noe ulikt, men de snakker alle innen en nokså avgrenset biomedisinsk synsvinkel og forholder seg ikke til sosiale, rettslige, sosialvitenskapelige, etiske og normative hensyn til når (og om) kvinner velger å få barn. Mest ekstrem er professor Arne Sunde som mener at kvinners plikt her i livet er å føde, og hjelpe sin datter med hennes barn.

Anne Bitsch kritiserer legene for biologisk reduksjonisme, noe Anne Viken ser som en avvisning av biologi, og polariseringen befestes ytterligere: alle feminister benekter relevansen av biologi! Viken bruker dernest samme diagnose på Bitsch som hun mener Bitsch bruker mot legene: med forblindede feminister kan man ikke diskutere. Dermed forsvant innholdet ut av kjønnsdebatten ennå engang. Og avisene fikk atter fylt sine sommertynne utgaver.

En feminisme som avviser relevansen av biologisk kunnskap om kjønn er selvsagt dogmatisk. Men en feminisme som ikke er på plass når kjønnets komplekse psyko-sosio-biologiske tilblivelse og funksjonsmåte reduseres til enkle universelle biologiske lover, kan neppe kalles feminisme i det hele tatt. Det er absolutt relevant å holde øye med premissene for debatter om kjønn og biologi. Ligger det allerede innbakt et sosialt syn på kjønnsroller når biologen tolker sine naturvitenskapelige data eller debattanter så lett lar seg overbevise? Det er påfallende hvor svake argumentasjons- og dokumentasjonskrav det ofte stilles til for eksempel sosiobiologiske teorier. Men å avskrive all kunnskap om kjønnets biologiske dimensjoner på denne konto ville være å kaste ut barnet med badevannet.

På STK er vi interessert i å delta i spennende diskusjoner om samspillet mellom biologi, samfunn og kultur. Men verken ny eller gammelkjent biologisk reduksjonisme åpner for slike diskusjoner.