Vil normalisere hengepuppekunst

– Jeg følte meg som veldig tomme, lange pupper, forteller Esther Sandström om bakgrunnen til kveldens begivenhet. 

Vi møter den aspirerende kunstneren på Ostara Bar – stedet som skal holde hennes første soloutstilling: «Fitteberget». Hengende på veggene er motiver av kvinnekropper med hengepupper. Sandström er klar i hva tankegangen bak kunsten er:

– Jeg har veldig lyst til å starte samtaler hvor det blir mer normalisert å snakke om kropp og sex, kjønnsroller og alt sammen.

Pupper og pannekaker

Sandström fant inspirasjon til sin kunst i et minne fra en intim festival sommeren før hun begynte å studere kunst. Et minne som har ligget i underbevisstheten hennes lenge.

– Vi var kanskje 40 stykker. Mange av vennene mine var der, og så gikk vi bare rundt uten klær, eller mest uten topper. Så var det spesielt et øyeblikk hvor en venninne av meg lente seg fremover mens hun stekte pannekaker.

Da Sandström begynte på Kunstfagskolen i Bærum, Det tverrfaglige kunstinstitutt, fikk sommerens inntrykk komme frem i kunsten. Første skoledag testet hun den grafiske teknikken monotypi, og endte opp med å få tre motiver som hun la oppå hverandre. 

– Sammen ble det tilfeldigvis en torso med hengepupper. Jeg bare forelsket meg i det motivet, hundre prosent, jeg klarte ikke slutte å tegne det.

Inn i en feminin verden

På den frie kunstskolen fikk opphenget på hengepupper plass til å vokse. 

– Skolen har et stort fokus på å utvikle deg som et individ i kunsten, og å finne din egen stemme.

Sandström forteller at de ikke fokuserer på teknikk og den slags med mindre man har lyst til å fokusere på det, og at de frie tøylene skolen ga henne passet henne eksemplarisk. 

– Hvis ikke jeg hadde gått der, så tror jeg ikke det her hadde skjedd. Det har vært en spesiell reise jeg har vært på som skolen kickstarta. 

På reisen forteller Sandström at hun har drodlet seg gjennom alt fra enkle, cartoon-aktige tegninger til massive malerier av buddhaliknende kvinner med rennende bryster:

– Så gikk jeg inn i en mer samfunnskritisk periode, som gikk mer inn på kjønn og kjønnsroller. Jeg lagde motiver hvor det er en dame som ammer en voksen mann fra sin veldig slappe pupp, og et hvor en mann suger næring ut av navlestrengen til en tom dame. 

 På veggene rundt oss, på Ostara Bar, henger det en rekke av hennes bilder som har fokusert på enkle, rosa motiver. Og disse bildene handler om noe litt annet.

– Dette er litt en verden jeg driver og skaper. Bildene er venusene mine, eller gudinnene mine, som igjen er ambassadører for kroppspositivitet og sexpositivitet.

Hengepupper i nytt lys

Det er denne tematikken Sandström ønsker å fremme med kunsten sin, og med det skape en større åpenhet rundt:

– I mine kretser er det noe vi snakker mye om, men jo mer jeg går ut av min krets, innser jeg hvor tabubelagt det fortsatt er og hvor brydd folk blir.

Sandström mener at selv om kvinnekroppen ofte blir vist frem, er det ofte innenfor visse rammer, og portrettert på spesifikke måter.

Professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, Øystein Sjåstad, forteller på mail at kvinnekroppen som regel har blitt fremstilt som noe vakkert å hvile blikket på, helt siden renessansen i kunsthistorien:

«Kvinnekroppen har blitt fremstilt som idealiserte og generiske kropper, nærmere en fantasi enn virkeligheten. Kvinneakten har vært en kunstnerisk “battlefield”.»

Sjåstad har tidligere skrevet Modernismens billedkunst i Norge. En feministisk aksjon, en bok der han ville fortelle den norske modernismens kunsthistorie, men kun ved å trekke frem kvinnelige kunstnere.

Han forklarer videre at ettersom flere kvinnelige kunstnere har entret kunstscenen, ble kvinnekroppen fremstilt på andre premisser:

«Når stadig flere kvinnelige kunstnere entrer kunstscenen fra 1970-tallet, tar kvinnene tilbake eierskap til sin egen kropp i kunsten. Disse kroppene er nok fremstilt som opplevde kropper, og ikke objektiviserte kropper.»

Sjåstad peker på at det i dag finnes et mye større repertoar av kvinnekropper, samt mannskropper, trans- og ikke-binære- kropper i kunsten. Dette fordi kunstscenen nå består av flere kvinner og andre som tradisjonelt ikke har fått adgang tidligere.

Men selv om det virker som en positiv utvikling nå i nyere tid, har den moderne tid sine skyggesider:

«I dagens populærkultur, samt i sosiale medier, er nok både kvinne- og mannskroppen igjen objektivisert til det ekstreme. Så her kan kunsten spille en rolle i å skape en motstand for disse kreftene vi alle er omringet av.»

Privilegium å få provosere

Men som tiden går, kan tidligere fordommer bli endret. Selv om Sandström fortsatt merker at det nesten bare kommer negative ting når man for eksempel googler hengepupper, er hun sikker i sitt budskap:

– Jeg vil være med å fremme at hengepupper er kjempefine, og utrolig vakre. De har levd et liv, og det er ikke noe å skamme seg over. Kropp er kropp, og kropp er vakkert uansett hvordan den ser ut.

Selv forteller Sandström at hun ser kunst med hengepupper svært sjeldent og at det i hennes øyne er alt for lite kjent hengepuppekunst. 

– Det er veldig mange som kommer opp til meg, spesielt når jeg maler live på festivaler eller raves, og sier at de føler seg veldig sett i kunsten min full av valker og bryster, og at de ikke ser seg selv i annen kunst. Da prater de en del om hvor rørt de blir av å se seg selv i det.

Men det er ikke bare positive tilbakemeldinger Sandström har opplevd i møte med sin kunst.

–Har du opplevd at folk blir provosert? 

– Jaja, absolutt. Det er flere, men det var spesielt en venn av en venn av meg som kom og sa han ble provosert av at jeg lagde feite damer med fitter. Da tenkte jeg sånn «yes, let's go». 

Sandström forteller at de to etterpå hadde en lengre samtale om sunnhet, og tankegangen om at hun fremmet overvekt etterpå. Etterhvert som de snakket sammen hadde de forstått hverandre bedre, og han ble mer og mer enig med henne.

– Men jeg synes det er kjempegøy å kunne lage provoserende kunst! ler Sandström, før hun fortsetter: 

– Noen dager er det litt mindre gøy enn andre selvfølgelig, men jeg er veldig glad for at jeg er i en posisjon i livet hvor jeg har muligheten til det. 

Drømmen om hengepuppeskulptur

Til sommeren er Sandström ferdig på Kunstfagskolen i Bærum og klar for å ta fatt på livet som kunstner på fulltid, helt på ordentlig. 

– Det er nervepirrende, og jeg er litt nervøs. Det er som å hoppe utfor en klippe og håpe på at det er noe mykt å lande på. Men man må jo satse. 

Sandström er klar på at hun ønsker å jobbe med kunsten på fulltid. 

– Jeg innser at det kanskje er litt urealistisk i starten, men i hvert fall halvparten av tiden i begynnelsen, og så er drømmen og planen å bli fulltidskunster.

Og når en drøm om soloutstilling på Ostara bar er oppnådd, kan flere drømmer bli til virkelighet.

– Jeg har definitivt noen store drømmesteder å få stille ut, men jeg vet ikke om jeg tør å si de høyt. 

Men den største drømmen kan likevel røpes: 

– Å få en gigantisk hengepuppeskulptur i Ekebergparken. Da kan jeg dø, smiler Sandström.

Sandström forteller at hun allerede har gjort et uskyldig forsøk.

– Jeg lagde små, rosa keramikkfigurer av hengepupper som jeg hang opp i noen av trærne. Litt som julepynt. Det var på våren i fjor, men jeg tviler på at de fortsatt henger der. 

Men drømmer tilhører enn så lenge fremtiden. Per nå henger Sandströms feminine kunst kun på Ostara, til skue for de som vil inn i en trygg og frigjørende oase.