Don't be such a boy

– Jeg må innrømme, det er egentlig noe av det jeg liker best med deg, sier kompisen min over middagen.

– Hva da? spør jeg.

– At du er litt player og ikke tar forhold og sånt så alvorlig, svarer han. Med andre ord, min kompis liker meg best når jeg er, for å si det som Astrid S: «Such a boy».

Problemet er ikke at han kaller meg for en player. Jeg har egentlig ingenting imot å bidra til litt myteknusing av kvinnelige stereotypier. Problemet er at han setter det såkalt mannlige høyest. Dette er han langt fra alene om.

Kristine Sørheim er lei av å lese bøker skrevet av menn: – Pensum på exphil er mer homogent enn en vgs-klasse

Vær frampå, snakk opp, si din mening, ta plass og fleks musklene. Dette er hvordan vi blir oppfordret til å oppføre oss dersom vi ønsker suksess i livet. At menn er frampå skal forklare hvorfor vi har flest mannlige ledere. Kvinner er derimot følsomme.

Egenskaper som omsorgsfull, sårbar, romantisk og evnen til å være i kontakt med følelsene sine er akseptert og forventet av kvinner. Det er ikke akseptert for menn. Egenskapene er ikke nødvendigvis negative, men de er ikke viktige for den mannlige suksessen. Dermed er de ikke viktig for den kvinnelige suksessen, men heller et hinder.

For det er ikke bare følelser som regnes som en stopper i veien til suksess, det er alt som regnes som «jentete». Sminke, cider, tårer, popmusikk og kjoler regnes som useriøst og uprofesjonelt. Det er ikke kvinnene i hæler og kjolen krypende oppover rumpen som er morgendagens ledere, det er kvinnen i powersuiten. En mann er forventet født med mannlige kvaliteter, mens en kvinne må gang på gang bevise at hun har dem. I et forsøk på å lykkes har kvinnen for lengst avskrevet det «jentete». Det er ikke mer akseptert å begynne å gråte under et møte for en kvinne enn det er for en mann. Det er faktisk verre. Mannen er allerede antatt for å være i kontroll over følelsene sine, og et brudd på dette mønsteret blir et empatisk øyeblikk. En kvinne derimot er allerede antatt for å være følsom, og tårer er et bevis på at det stoiske bare er en fasade.

– Gutter som viser følelser blir sett ned på. Jeg griner. Boys don't cry

Den stereotypiske mannen viser ikke følelser og er dermed suksessfull. Samtidig topper menn arbeidsledighets-, voldtekts-, og selvmordsstatistikken. På den andre siden øker behovet for folk i omsorgsyrkene og er en bransje som fremdeles er dominert av kvinner. OECD har vektlagt sosial og emosjonell intelligens som en av de viktigste egenskapene for å møte jobbmarkedet i det 21. århundre. Med andre ord, burde følelser være selve fundamentet for suksess og ikke et hinder. Likevel fortsetter vi å oppdra barn til å konkurrere med det mannlige idealet. Vi er på vei til å sende en hel generasjon inn i den frustrerte manns felle.

Husker du? HF-gutten må tenke seg om og holde kjeft

Les også HF-guttens svar: «Chære Runa Fjellangière»

Dette gjelder heldigvis ikke alle. Flere og flere menn tar til ordet for å bryte med det stoiske idealet. Men skal vi lykkes i kvitte oss med det, for både mannen og kvinnen, er vi nødt til å slutte å avskrive det «jentete» som teit. Da Astrid S ble årets spellemann, framfor Susanne Sundfør, var det mange som rynket på nesen. Inkludert min kompis fra innledningen. I stedet for å surmule over kommersiell suksess, burde vi heller utfordre oss selv og ta Astrid S på alvor.

I en vakker fremtid bruker vi ikke lenger begrepene maskulin og feminin og har ingen «Such a boy»– eller «Such a girl»-knagger å henge folk på. Men så lenge vi fortsetter å undergrave det feminine som noe useriøst og opphøyer det maskuline som oppskriften på suksess, vil vi aldri oppnå likestilling. Så kjære mann, kvinne og trans som varmer opp til kvinnedagen: fyr på med ekstra glitter, blast på Astrid S og hev cideren for sminke, tårer og 8. mars!

Våpen, fyll og feminisme: Velkommen til Ås!