Renessansefeminint delir

Renessansefeminin horror er akkurat like fargesprakende og sanselig overveldende som det knalloransje omslaget lover. I sitt herlige potpurri av en roman dropper Skolseg sjangerkravene og blander poesi og skuespill, Gilmore Girls, Hegel og Melville, internettspråk og virtuose, lyriske vendinger. Den overflatefikserte, eklektiske boka er som en god poplåt: utrolig fengende og sammensatt av en million ulike elementer du vet du har hørt (om) før et eller annet sted – men summen er alt annet enn en lettfordøyelig Håkan Helstrøm-ballade.

Hovedpersonen er forfatterspiren Ops, som fikk navn etter sin egen fødsel: «Jeg kom til verden ved en ulykke, og ulykken har fulgt meg siden. 320 babyer rant ut av min mors fitte den dagen solen gikk i retrograd og månen ble rød. Himmelen var mørk og stormfull da min far bøyde seg ned mellom min mors bein og jeg sklei ut på den siste bølgen av blod». Ops føler seg tom til hun forstår at hun er den neste store renessansefeminine poeten, og sender lederen Kybele postkort der hun spør om å få bo i de renessansefeminines slott, «Castel of passion» (sic). De renessansefeminine utgjør et slags feministisk søsterskap som idoliserer overdådige klesuttrykk, tung sminke, romanikk og filosofi. På slottet vasker Ops gulv, henger i biblioteket, går tur i hagen og skogen, og knytter bånd til de andre renessansefeminine. Etter en storslått fest sklir stemningen av rosenrød feminin fellesskapstilværelse over i en mørk og angstfylt «dagen derpå». Gjennom en serie frydefulle, sprø Monty Python-aktige tvister viser Skolseg seg som en original, vital skribent. 

Et annet spennende grep er passasjene der Ops vender seg mot leseren. Vi får følge Ops idet hun forsøker å holde selvtilliten på et nivå som muliggjør videre arbeid på den Nye Store Renessansefeminine Romanen. Den får ofte en knekk etter kommentarene fra “Castel of Litterature”, som tilsynelatende representerer den etablerte kultureliten. I romanen gjør Ops opprør mot litteraturslottet, samtidig som hun søker å få innpass der. Mens hun blir ved med å sende inn kapitler, fortsetter hun å ignorere korreksjonene og kritikken de sender henne som svar, og hun holder på sin renessansefeminine, formløse stil. Ops’ skriveprosess ser ut til å sammenfalle med forfatterens. På den måten utgjør hennes fortellerstemme en metatekstuell dimensjon, slik at kampen ikke bare foregår på et handlingsplan, men også gjennom boken selv.

Pornohorror og renessansehorror

Skolseg har bakgrunn som dramatiker, og både Shakespeare og The Porn Horror musikal som gikk på Vega scene i fjor vår føles som relevante referanser for det tydelig intertekstuelle verket hennes. Mens daddyene i den absurde pornomusikalen var mest opptatt av å putte overdimensjonerte silikontisser i stedøtrene sine, er Daddyene i Skolsengs horrorroman er mer utspekulerte, men minst like dominansglade. For Skolseg ser en “Daddy” ut til å være en med makt til å bestemme og påvirke andres sinn gjennom språket. De regjerer med diskursen, ikke dildoen, selv om makten deres også har røtter i det seksuelle: «Du reproduserer vold når du skriver bekymringsfritt om ditt renessansefeminine liv, og det første trinnet for å rette opp det defekte som spøker i skriften din, slik jeg spøker i dere om natten, er å skrive romanen din som en ekte renesansefeminine poet», forklarer Kybele. Hun råder henne videre til ikke å høre på daddyene i «Castel of Litterature», som «lever i forestillingen om at hvis det er kunst, må det ha form, og at formen kan perfeksjoneres». Om Ops tar til seg dette rådet får vi ikke vite, men Skolseg virker i alle fall til å ha hørt etter. På godt og vondt.

Det er et velkjent, finurlig triks å ta argumentene ut av munnen til motstanderen og inn i din egen. Jeg vil ikke etterape litteraturdaddyene, men jeg kommer ikke rundt at når jeg leser denne boken føles det i blant litt som å høre en fire-åring fortelle om dagen sin på inn- og utpust. Det er en smule utmattende å følge den ulogiske, vimsete hoppingen fra et inntrykk til et annet. Skolseng har en fri holdning til språket som stort sett føles frisk og morsom, men romanen er også hakket for referanserik. Referansene dukker opp på løpende bånd, og det å skaffe seg oversikt over alle sammen ville vært både tidkrevende og meningsløst når svært få av dem egentlig brukes til noe mer enn billedlig krydder. Den skamløse namedropingen føles mest som et kaotisk Pinterest-board av kulturopplevelser og ideer. Ops sier det kanskje best selv: «Stemningen på biblioteket lurer meg til å tro at jeg behersker fordypelsens kunst, men sannheten er at jeg elsker overflater og er overflatens filosof som akkurat nå skriver på overflatens poetologi som ikke skjuler noe, men som avslører alt».

En regelbrytende kaosdemonstrasjon?

Bokens mange overflater er virkelig interessante speil som reflekterer noe sant. Det er fristende å skrive at det opprørske budskapet drukner litt i den overveldende fargerike bildekollasjen, som i og for seg er morsom og vakker og flott. Skal du ha med deg folk på et litterært opprør mot det formbundne og formel-aktige, kan du ikke uten videre si farvel til leseren og snakke over hodet på dem. Hvis boken krever en utholdenhet av leseren som bare kan oppnås gjennom mye leseerfaring, blir vel det vel neppe et folkelig opprør Skolseg leder mot kultureliten – men så var det kanskje heller ikke det som var poenget. De nyanserte skildringene av det umulige ved å trosse noen samtidig som du er avhengig av dem og må jobbe innenfor deres system føles likevel treffende. Det såre strevet med å bevare kampviljen og troen på eget prosjekt tross motstand fra det bestående stråler gjennom sidene, sammen med flommen av kreativitet og skriveglede som utsondres fra Skolseg. Romanen er et så forfriskende originalt og rart tilskudd at bebreidelsene stort sett preller av. Og hvis opprøret ligger i å frigjøre seg fra språklige og sjangermessige strukturer, er Runa Borch Skolsegs prosjekt utvilsomt fullendt.