Tussemusikk for det moderne menneske

Heia kvinner! Tar man på noen historiske briller er det vanskelig å overse forskjellsbehandling som tidligere – og dessverre fortsatt – har herjet kjønnene imellom. Ut fra undertrykkelse vokser opprør, og 8. mars er blitt en internasjonal politisk kampdag markert med heiarop, og en hyllest ikke bare til kvinnen, men alle som vil trampe i takt og skrike høyt om den kjønnsrelaterte samfunnsdebatten.

Det politiske, feministiske folkrockbandet Sliteneliten har derfor valgt akkurat denne viktige dagen for å slippe sitt andre album Me kan’kje sei nei te da som e bedre. Sliteneliten består av fem odelsjenter, og har som prosjekt å skildre hvordan det er å vokse opp i krisenes tidsalder.

Gjengen rocker i gang med dans og allsang når det allerede fra åpningslåten «Bondeoppgjør» blir introdusert fele i klassisk folkemusikk-stil. Fele som motvekt til mer rocka gitar og trommer farger albumet med et nostalgisk (til 1800-tallet) og polarisert lydbilde. Det er noe med å videreføre fortidens instrumenter inn i nåtidens låter som sitter godt i øret. I neste sang, «Deladeladela», blir det introdusert en svirrende tverrfløyte, som utfordrer den mer konkrete elektriske gitaren på best mulig måte.

Selv om fela har fått rollen som protagonist gjennom hele albumet, blir ikke sangene gjentagende. Blant de 14 sangene finner man både sanger som vekker et akutt behov etter å finne nærmeste dansegulv, og de som man nyter fra gyngestolen. Det skrikes høyt fra første setning i sangen «Leirduer i bur», og med instrumenter i samme sinnsstemning er det lett å bli revet med og bytte treskoa med et par dansesko.

Og er du bare lysten på å lytte, introduserer sangen «Fylgj straumen» et møte med noen trillende lette pianotoner – over en bakgrunn av dype og utforskende lyder – som utover sangen akkompagneres med en lett tromme og en trist stemme. Sangen inviterer til mimring, men ikke nødvendigvis til en fjern fortid.

For selv om Sliteneliten kan minne om bandene Amtmandens døtre og Veslefrikk, er de tydelige på at de ikke vil fremstå som et band hvis lengsel etter den gode fortid er hovedtema. Flere av sangene løfter et speil mot samtiden, med tematikk som nedleggelse av den lokale Kiwi-butikken, lange arbeidsdager og Barbie som ideal for unge. Humor har de også. I sangen «Jobb te meg» kritiserer de jobbuniversets høye krav: «Eg vil bidra med litt / men min CV e’kke verdt en dritt/ hakksje utdanning / hakksje jobba så my/ hadde angst og måtte søke ly».

Man kan kanskje bli litt skremt når man hører at et politisk, feministisk folkrockband skal slippe album på dialekten sin, med fele og fløyte som hovedinstrumenter. Den frykten kan man legge fra seg. I tillegg til at albumet er godt produsert, er det produsert kun av kvinner. Med mangt av solide traller og toner, er Me kan’kje sei nei te da som e bedre et album av god kvaltitet og stor lyttbarhet. Heia Sliteneliten!