«Min studietid» med Maja Hattvang: –⁠ Jeg var ikke på Blindern for å få venner

På Blindern spiste og leste tekstforfatter og blogger Maja Hattvang for seg selv. Utenfor campus var kveldene farget av glamorøse eventer og sprudlende drinker.

En natt i 2007 våknet Maja Hattvang for å skrive ned «polkadots og vodkashots». Det ble tittelen på hennes første fest- og moteblogg.

Ti år senere har hun gått fra funky rim til å blogge under eget navn, om bøker, interiør og hudpleie. I tillegg til nesten 10.000 månedlige følgere, har hun en bachelor i Estetikk fra Universitetet i Oslo og en i Tekst og Skribent fra Westerdals.

Kanskje jeg kan ta en kosemaster om ti år.

I leiligheten på Bislett, svever hun bortover gulvet i beige kashmirgenser, mens hun beskjedent unnskylder rotet. Hun henter vann til oss, og vi setter oss mellom designmøbler, glassbord og et hav av blomster. Forholdet mellom estetisk leilighet, estetisk blogg og Estetiske Studier på UiO blir raskt avklart.

«Min studietid» med Iben Akerlie: Drømmejente uten fremtidsdrøm

–⁠ Estetikkstudiet og bloggen gikk nok mye inn i hverandre, sier hun, lent bakover i den grønne fløyelssofaen.

Hun «digga studiet skikkelig». Et sosialt liv på Blindern var hun imidlertid ikke så opptatt av.

–⁠ Jeg var 21 år og tenkte: «Her skal jeg studere, jeg er ikke her for å få venner og være «student»! Jeg hadde uansett en vennekrets i Oslo fra før av, så jeg følte at jeg verken trengte eller ville tvinge meg inn i et nytt miljø.

Hun blir stille.

–⁠ Var dette mitt vannglass?

Hun studerer glassene med tvilende blikk. Forvirring og usikkerhet følger. Vi klarer til slutt å bevege oss forbi den lille krisen, igjen leende og lette til sinns.

Mer enn festing og mingling med studenter, ser studielivet hennes ut til å ha gått i ensom lesing på dagen, og eventer med gratis sjampanje på kveldene.

–⁠ I helgene gikk jeg ut og «tok en drink», forteller hun og lager, selvironisk, anførselstegn med hendene.

–⁠ Det var nok de mest voksne årene i mitt liv. Jeg gikk kledd i frakk og kashmirgenser, mimrer hun, og peker på genseren hun har på seg, som et konkret bevis på hennes voksne fortid.

Det er likevel et irriterende minne som trer frem fra dette ellers behagelige kashmiruniverset.

–⁠ Jeg hatet seminarer, sier hun retter seg opp i ryggen.

–⁠ Jeg likte ikke at man skulle sitte og snakke om ting. Veldig mange på Blindern elsket å snakke, uten å ha noe å si, presiserer hun, og konturene av den såkalte «HF-gutten» kan nærmest skimtes bak beskrivelsen.

Tiden på Westerdals var derimot annerledes. Da både engasjerte hun seg i studentmiljøet og snakket med medelever. For ikke å nevne at hun giftet seg.

–⁠ Ingen i klassen trodde på meg under introduksjonsrunden, forteller hun og gjengir Westerdals-elevenes sjokkerte blikk.

Selv om Estetikkpensumet har fått æresplass i bokhyllen, føler hun seg veldig ferdig med studiene.

–⁠ Kanskje jeg kan ta en kosemaster om ti år, spøker hun og lener seg elegant bakover i sofaen igjen.