Latex og low rise har blitt mote, mens technomusikken runger fra Solli til Storgata. 90-tallets undergrunnskultur har gjeninntatt byen.

Lyden av dunkende bass og pulserende rytmer høres fra innsiden av Revolver, som om musikken forsøker å bryte gjennom veggene og inn i den søvnige byen utenfor. Innenfor dørene ligger røyklukten tungt i luften, blandet med duften av billig parfyme og alkohol. Enkelte går kledd i helt hverdagslige klær, andre i frynsete, hullete nettingtopper.

Bak miksebordet står Nikoline Ursin Eriksen, aka Dragongirl denne lørdagskvelden. Under det reptilaktige artistnavnet har hun på kort tid slått seg opp som en av utelivs-Oslos heteste DJer. Den elektroniske musikken hun spiller, nærmest automatiserer publikums danseferdigheter med sine komplekse rytmer.

Hun har på seg en sebramønstret topp og hodetelefoner med tilsvarende mønster, som hun veksler mellom å ha hengende rundt nakken og inntil øret. Antrekket frakter tankene til moten fra tidligere tiår, og musikken likeså. Rytmene som rikosjerer mellom veggene, har et umiskjennelig 90-tallspreg.

Technoen, en gang forvist til hemmelige fester og bortgjemte lagerlokaler, har funnet veien til Oslos viktigste nattelivsscener. Klubbene i Oslo fylles til randen med dunkende elektronisk musikk. For hver miks øker pulsen – og tar sjangeren til nye publikummere. Selv U1, en av studentpubene ved Universitetet i Oslo, arrangerer det de mener er «raveparty». På Tiktok florerer det videoer av folk som gir innføringer i hvilken type techno som er inn, og hvordan du skal gå kledd på klubb. Mange av dem ikke engang født da technoen hadde sin spede begynnelse på 90-tallet. Hva skjer når et undergrunnsmiljø går fra motkultur til mainstream?

Fra subkultur til mainstream

Berlin blir ofte ansett som et mekka for dem med fascinasjon for den dystopiske undergrunnstechnoen. Og det er kanskje denne varianten folk flest tenker på, når de tenker på techno: Berghain, hardstyle, netting og kjetting.

– Vi hadde vår egen kultur og tradisjon, som oppstod parallelt med Berlin, sier Martin Bjørnersen om technomiljøet i Oslo for 30 år siden.

Han er musikkskribent i Klassekampen og var selv DJ på 90-tallet. Med sin brede kompetanse og lange fartstid i musikkbransjen er han en veteran i musikkmiljøet.

Techno- og ravekulturen som vokste frem i Oslo, kom opprinnelig via Lillestrøm, hvor landets første houseklubb åpnet i 1990. Den opprinnelige norske ravebølgen på 90-tallet hadde et subkulturelt preg, med høy grad av selvuttrykk og og eksperimentering med stiler og lydbilde. Bevegelsen nådde en voldsom topp med den store ravefesten «Hyperstate» i Spektrum. Felles for entusiastene i salen, var en kamp mot de satte normene. Technoen var en sjanger for opprørere, for de som søkte etter et fristed på dansegulvet.

Til tross for at interessen for techno har vært stabil i Berlin siden sjangeren gjorde sin inntreden, avtok etterhvert interessen i Norge. Nå har ravebølgen kommet tilbake med full kraft. Utesteder som Storgata 26 har gått fra å spille «vanlig» klubbmusikk, til å blåse seg opp som technoklubber. The Villa og Trekanten har valgt å satse nesten helhjertet på elektronisk musikk. Her er det høy barisfaktor. Flere kler seg opp nærmest for å gå en motevisning, og til tross for den mørke klubbelysningen, brukes solbriller flittig. Tilbehøret som en gang ble brukt for å holde det sterke laserlyset ute da du var på dop, er nå blitt en del av «techno-looken».

– En del av stayerne savner nok en historisk bevissthet rundt techno, særlig dem som faktisk har stått opp for denne kulturen og jobbet for det i en mannsalder. Det kan nok skape følelsen av å bli forbigått og oversett i denne runden, forteller Bjørnersen.

– Samtidig som noen av de «gamle karene» nok synes det er litt surrealistisk at de kan hente frem musikk de ikke har spilt siden 90-tallet og få en ekstrem entusiastisk respons fra folk som ikke engang var født da musikken kom ut.

– Ikke subsjangeren det var

– Jeg tror noe av grunnen til at techno slår så bredt an, er på grunn av motebildet og hele nostalgien rundt 90-tallet, sier Dragongirl.

Det har gått noen dager siden opptredenen på Revolver, og vi møtes på en kafe med langt lavere støynivå enn helgen før. Selv er Dragongirl født i 1997, og en blant flere yngre DJs som tar i bruk et lyd- og bildespråk som henter inspirasjon fra 90- og 2000-tallet. Det vil si et lydbilde preget av analoge synthesizere og trommemaskiner, samt repetitive og ofte minimalistiske rytmer og lydeffekter.

Under klubbkvelden på Revolver ble det spilt både Cascada og harde, industrielle beats. Dragongirl legger trykk på at hun selv ikke spiller techno, men en subsjanger som er iøynefallende lik. Settene hennes er eksperimentelle, og blander undergrunnstoner med det sprudlende feminine.

– Ettersom techno har blitt tatt over av majoriteten og ikke lengre er den subsjangeren det en gang var, kan jeg ikke identifisere meg med techno lenger. Det er hovedsakelig hvite cis-menn som spiller innen technosjangerne.

Dragongirl bestemte seg tidlig for å representere det «hyperfeminine» og være en politisk motpol til det ellers maskuline uttrykket og miljøet som nå preger technoverdenen. Fra sin spede begynnelse på 80-tallet i Detroit, Michigan har klubben historisk sett vært et trygt rom der mennesker, især marginaliserte, har kunnet utfolde og uttrykke sin identitet.

– Jeg synes det er viktig å være kritisk til at en sjanger og kultur som har vært av og for marginaliserte grupper blir mainstream og for alle – fordi da er den ikke lenger for de marginaliserte.

Moten former trenden

Helgen etter Dragongirls opptreden, møter vi den nye generasjonen av techno-fans. Rundt et bord fylt med tomme ølbokser og spritflasker, gjør en vennegjeng seg klar for å dra ut og klubbe. De er kledd opp i nettingstrømper og korte pelsforede jakker, med håret trukket bakover av solbrillene som er plassert på hodet. I typisk y2k-stil blandes strass og bling med grungy camomønster og low waist miniskjørt.

– Vi møtes ofte for å dra ut, gjerne tre til fire ganger i uken. Da liker jeg å kle meg opp, som nå med hjemmelagede leggvarmere og skjørt, sier Sonja Vidas, en av jentene rundt bordet.

Hun er motestudent på Esmod, tiktoker og selverklært profesjonell raver. Hun har tilpasset stilen for anledningen. I kveld skal vennegjengen på konsert på Blitz, før de planlegger å dra videre på klubb.

Motebildet er en viktig faktor for hvorfor klubbestetikken har slått an så bredt. Under fjorårets moteuke i Milano stakk det dystopiske klesmerket Han Kjøbenhavn av med den gjeve prisen for beste show, med sin lærdraktbaserte kolleksjon. Under moteuken tidligere i år presenterte merket det som blir omtalt som et «diablo»-inspirert design, kritikken haglet mot merket for sitt forsøk på å romantisere undergrunns-estetikken, og å trekke linjer til djevelen. Den mørke undergrunnstrenden er også sentral hos det store motehuset Balenciaga, som presenterte sin kolleksjon for sommer 2023 under navnet «Mud Show», i et forsøk på å fri til ravekulturen.

Det er ikke bare i mørke klubblokaler og på catwalken man ser effektene av technobølgen. 90-tallets vide baggy ravebukser henger løst på alle kjønn gatelangs på Løkka, det hekles netting i øst og vest, Weekday selger sølvfargede raske briller, og lakk og lær har blitt allemannseie.

For jentene på vorset, kommer inspirasjonen fra mange ulike steder. De blander gjerne skinnplagg og neonfarger med feminine mønstre og snitt.

– Vi går med det vi selv liker. Det er klart at vi blir inspirert, men vi prøver å ha vårt eget særpreg på det vi går kledd i, forteller Vidas.

Motestudenten snører på seg pelsskoene sine og kommanderer vennene til å gjøre det samme. Med fargerike spenner i håret og dusinvis av smykker som pryder hendene, går de hånd i hånd ut i nattemørket.

– Jeg bryr meg om mitt eget omdømme, da må jeg kle meg opp deretter, sier en av jentene, Rakel Jæger, og plasserer en nytent sigarett mellom fingrene.

Konstant utvikling

Utviklingen har ligget i kortene lenge, men skjøt for alvor fart etter katastrofeåret 2020. På samme måte som ravebølgen ble et symbol for frihetsbevegelsen i Berlin etter murens fall i 1989, har pandemien gjort behovet for å slippe seg løs sterkere. Klubben har vært en arena for opprør og motkultur lenge før covid, men behovet for samhold og tilflukt fra de satte normene og reglene, blåste opp under nedstengingen. Også for gamle travere i miljøet – som DJ-en Espen Iden, i dag tilknyttet musikkollektivet Fucket Freakkvens.

– Det er et kollektiv som fokuserer på alternativ klubbmusikk. Vi kom i kontakt under nedstengingen, og siden har vi arrangert fester og holdt raves, sier Iden.

Vi møter ham i atelieret hans på Grønland. DJ-en har også egen kunstpraksis, og jobber i tillegg som kunstlærer. Rommet er kjølig, og flere hvite oljeovner virker å være malplassert rundt i et halvhjertet forsøk på å varme opp rommet. Den høyreiste bergenseren er iført tettpakkede fleece-gensere og en buff strukket helt opp til brettekanten på luen.

Med sine 12 år bak miksebordet, har skogens friheter lokket han ut på flere seine opptredener, der musikken spilles i et høyt pulserende tempo til tidlig på morgenen, og rusen flyter lett. Da han startet, var interessen for den elektroniske musikken lav, og han husker godt hvordan den intense og eksperimentelle technoen var i konstant utvikling. Musikken var i større grad utforskende og mindre grad kommersiell, forteller han:

– Techno-renessansen har blitt en oppvåkning for den elektroniske musikken.

Det siste året har kunstneren kjent på den voksende technobølgen. Han har blitt booket til over 60 gigs, i tillegg til jobben som kunstlærer. At sjangerkonvensjonene har blitt løsere og nye lyttere har strømmet til, synes han er en bra ting. Ulikt mange andre rendyrkede technoartister, har Iden mer vokal i sine mikser.

– Technostilen min er variert, sjangre er ikke min sterkeste side. Jeg pleier å spille det jeg selv liker. Jeg ønsker å holde det lekent og sexy.

Institusjonelt rave

En av de mest markante endringene i miksene på klubbene siden technoens innmarsj, er tempoet. Pandemien åpnet opp for en raskere, og ikke minst hardere rytme. Et klarere skille mellom de ulike subsjangerne er også et resultat av den vide interessen. Et av tilbudene som merker den nyfunne populariteten i Norge er den rendyrkede technofestivalen Monument.

– Vi har arrangert festivalen på Veggli i Viken i fire år nå, festivalen er for alle, men en særlig interesse er vakt hos de spesielt interesserte av den type techno, forteller kunst- og HR ansvarlig Marit Launes.

Festivalen startet som en podkast for nærmere 10 år siden. Målet var å tilby et dypdykk i kaninhullet av technomikser på musikktjenesten Soundcloud. Sakte, men sikkert fant de den dype hypnotiske undersjangeren de ble tiltrukket av.

– Vi inviterte DJs og produsenter til å gi ut podcaster på plattformen, som senere ble utvidet til et nettmagasin, eventer, label og festival. Festivalen er et møtepunkt for alle som lytter til podcasten – et community.

I fjor nådde festivalen 1200 deltakere. I år har Monument ekspandert med ytterligere en festival, som et direkte produkt av technobølgen som har skylt over hovedstaden. Det vil være en byfestival som går av stabelen i Oslo i slutten av april. Kulturen og historien fra 90-tallet skal ivaretas, samtidig som festivalen skal være et fullverdig kompromissløst rave, bare i institusjonelle rammer.

– I motsetning til det ravet man ofte danner seg et bilde av, vil festivalen bevare sine grunnpilarer om å dyrke et harmonisk frirom hvor alle kan være seg selv, og der publikums sikkerhet og opplevelse settes i høysetet, forteller Launes.

Musikk-kollektivene

Samtidig som det dukker opp flere intitusjonelle «raves», har musikkollektiver tatt saken i egne hender. I en stor og moderne leilighet i Oslo, har en vennegjeng på fem, der alle er DJs med ulike sounds og tilnærming til techno, satt opp leir. Under navnet Flux Collective, disponerer de lokalet til planlegging og miksing til ad hoc raves og klubbkvelder som de selv spiller på. Det har raskt blitt normen blant flere av kollektivene som har dukket opp i Oslo.

– De fleste musikkollektiv arrangerer ofte raves og klubbkvelder selv, ettersom de ønsker å ha regi på hvem som spiller. Det handler om kollektivenes renommé, sier Andreas Ullstein, en halvdel av duoen Skodde.

I likhet med Espen Idens musikkollektiv, var Flux et produkt av nedstengingen. Men stilen deres er forskjellig: Flux inspireres av gromsete, mørke lyder. Medlemmene har hver sin sjanger de utforsker – alt fra heavy metal, det mer kommersielle, til toner med nostalgisk 90-talls klang.

– Vi vil ikke binde oss til en type sjanger, men vokse sammen med kulturen, forteller Gaute Hoolen, aka Naboklage.

Under andre lockdown arrangerte kollektivet et rave i en forlatt villa ovenfor Majorstuen. De rev ned vegger og skapte en installasjon til en DJ-booth inni et lite rom i underetasjen. Kollektivet er ikke redde for å ta plass i Oslos klubbkultur, hverken fysisk eller metaforisk. Ei heller fremstå pompøse.

Technomiljøet kan fremstå som lukket, og kun for spesielt innvidde. Ønsket om å videreutvikle kulturen i en mer mangfoldig retning, gjør Flux banalt lik andre kollektiv. Kollektivet er ikke redde for at technoen blir allemannseie, så lenge den musikken kan være med på å skape fellesskap og mangfold.

Den maskuline technokulturen

Tilbake på den rolige kafeen, i etterdønningene fra helgens Revolver-gig, deler Dragongirl noen av de samme bekymringene. Hun synes det er problematisk hvordan kulturen blir estetisert, når minoriteter har kjempet hardt for dens eksistens. Tidligere oppsøkte DJ-en de åpne og trygge miljøene for skeive, på technoklubber og raves. Den siste tiden har hun sett seg nødt til å søke til andre steder.

– Jeg opplever selv at færre og færre i queermiljøet spiller techno, nettopp fordi technokulturen nå har blitt tatt over og er en annen type kultur, forteller hun.

– Som queer og femme presenting oppsøker jeg ikke lenger steder der det spilles techno i like stor grad, fordi det ofte betyr mindre diversitet. Det er en annen kultur.

Som artist er hun interessert i å bidra til å skape et fellesskap og tryggere rom for de marginaliserte gruppene, slik technokulturen startet. Etter å ha måttet stå i mye negativitet og mistillit til sitt arbeid, har hun klart å etablere seg som et talerør for den feminine og skeive gruppen i Oslos ravekultur.

– At det også har kommet litt flere femme og queer DJer på banen, bringer ikke bare diversitet i representasjon, men også i sjanger og perspektiver, påpeker hun.

– Klubben har potensiale til å være et frirom der vi kan leve på en litt annen måte enn vi ellers er tvunget til i jobbhverdagen. Det å samles på den måten tror jeg er utrolig viktig, og noe veldig mange har behov for.