Fra munkedrøm til familiefar

I St. Hallvard kirke på Tøyen sitter August Wade med sin kone Marta (29) og sønnen på ett år. Hit kommer de til gudstjeneste hver søndag klokken 09:30. August går en runde i kirken med sønnen på armen, mens presten snakker til de litt eldre barna som har kommet frem til ham for å høre om Jesus som livets vann. Tilbake på kirkebenken underholder August ettåringen med grimaser mellom salmesang og bønn.

For bare noen år siden så August for seg at han skulle leve livet sitt uten familie. Som munk, i sølibat, med klosterbrødre og med Gud. På et kloster midt i Oslo bodde han sammen med dominikanermunker i over et år, for å se om dette livet kunne være for ham.

Etter en lang, indre prosess skjønte han at det ikke var her han skulle være. Det var i ekteskapet og familien at han skulle komme nærmere Gud. Men før han oppdaget det, dyppet han foten i både klosterlivet og presteskapet.

Et ungdomsopprør

Etter videregående begynte August å studere filosofi i Bergen. Som 19-åring lurte han på hvordan han best kunne leve livet med og for Gud.

– Jeg hadde kjæreste på den tiden i Bergen. Men jeg har alltid hatt et ønske om å prøve dette radikale livet med Gud, sier han, da vi møter ham noen dager tidligere på Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo.

Her tar han nå ett religionsemne. Ellers studerer August for å bli lektor. Men livet kunne blitt ganske annerledes.

Kjæresten, Marta, hadde han blitt kjent med gjennom et treff i kirken.

Med katolsk far og gjennom katolsk skolegang, hadde troen alltid vært til stede i livet til August. Men som tenåring ble det mer seriøst.

– Mine foreldre ville gjerne ha lang, deilig frokost på søndager.

August sitt lille ungdomsopprør ble å gå i gudstjeneste fremfor å sitte lenge til bords med foreldrene om søndagene.

– Først var det en sånn forelskelse med troen, forteller han. Det ble raskt mer enn en rebelsk flørt. Snart oppdaget han noe dypere med religionen.

– Det er en enorm skatt av filosofi og hellige menn og kvinner som har elsket, ikke bare troen, men den man tror på, Jesus. Og dette kjærlighetsforholdet er så veldig fascinerende.

Munk på prøve

Forbildene til unge August ble katolske prester. Gjennom katolsk ungdomsleir møtte han en pater fra Dominikanerordenen i Oslo. Møtet skulle bli avgjørende for en nokså stor livsendring for August, nemlig et steg inn i klosterlivet.

– Han var veltalende, og det pirret nysgjerrigheten min. I tillegg ville jeg leve i et fellesskap med andre og be med andre, sier August.

Etter året i Bergen, valgte August å flytte inn med brødrene i klosteret på Majorstua. Da måtte han også slå opp med Marta.

– Det var smertefullt for henne, samtidig som hun ønsket min hellighet, og jeg ønsket hennes.

Her bodde han mens han fortsatte filosofistudiene, nå på Blindern. For å bli en del av brødrene, eller munkene, må man gjennom en søknadsprosess og en prøveperiode. August fikk en egen avtale der han kunne bo sammen med munkene og bli med på noen av deres rutiner. Til slutt sendte han også inn en søknad om å bli en del av ordenen.

Vendepunktet

Noen dager etter gudstjenesten på Tøyen, møter vi August utenfor Dominikanerklosteret. Han har pappaperm, og triller på vognen der den lille sønnen gjør seg ferdig med en halv banan.

Opp trappen og inn i foredragsrommet, så langt inn en journalist og en fotograf slipper til, henger forskjellige ikoner på veggene. Ett av Sankt Dominikus, den spanske presten og senere helgenen, som grunnla munkeordenen på 1200-tallet. Et annet maleri viser Jesus mellom et lam og en ulv, med korsets glorie kretsende rundt hodet.

Morgenbønn halv åtte. Middag halv to. Messe klokken halv syv. August studerte her, men var med på morgenbønnene, og middag en gang i uken. Han bodde også i klausuren, der kun munkene vanligvis slipper inn. Normalt er det også en mannlig student som bor der, slik August gjorde.

– Etterhvert ble jeg mer i tvil om hva jeg skulle. Jeg gikk mindre i fellesbønnene.

Han merket også at det ideallivet han hadde lest om i kloster, kanskje ikke fantes.

– Det var litt en virkelighetssjekk og orientering. Sånn, «jeg kan ikke gå inn i et idealkloster, for det finnes på en måte ikke».

August minnes gode stunder i klosteret, med brødrene som han fortsatt har en god relasjon til. Han forteller at det ikke var noe galt med klosteret, men heller en «mangel i hjertet» som gjorde at han forstod at klosterlivet ikke var hans kall.

– Jeg skjønte aldri helt hva det var, jeg gjør ikke det nå heller, men det var noe som holdt meg tilbake. Og det som ledet meg inn i det var veldig impulsive følelser og en slags forelskelse.

August hadde etter et år skjønt at klosterlivet ikke var noe for ham.

– Jeg kjente ikke noen dragning mot å bo der lenger. Det var ikke radikalt nok, på en måte. Så jeg trakk søknaden.

Skjebnen eller Guds vilje?

Tilfeldighetene ville også ha det til at ekskjæresten Marta havnet like i nærheten. Hun flyttet til Oslo samtidig som August for å studere teologi ved Menighetsfakultetet. Mens hun studerte, bodde hun i studentbolig på Katarinahjemmet, som er drevet av dominikanernonner i Oslo. Omtrent to steinkast fra klosteret der August hospiterte.

Gjennom året i hvert sitt kloster møttes Marta og August ofte.

– Vi gikk på messe sammen uten å være kjærester. Vi var bare venner, sier August.

– Familielivet så jeg ned på veldig lenge, fortsetter han.

De to fortsatte å være viktige for hverandre. Og for hverandres forhold til Gud, gjennom felles bønn og dype samtaler. Marta Wade tror det var meningen at de skulle ende opp så nærme hverandre.

– Vi planla ikke å bo så nærme hverandre, jeg flyttet dit for å studere teologi. Gud ledet oss hele veien, sier hun.

Vi snakker med Marta under kirkekaffen i St. Hallvard kirke for å høre hennes versjon av historien.

– Vi har alltid prøvd å ha god kommunikasjon. Det var og er viktig for oss å kunne snakke om alt. Alt vi tenker på, hvilken retning vi burde gå, sier hun.

Derfor støttet hun også August da han ville finne ut hvordan han skulle leve livet best med Gud. For Marta var det likevel alltid klart.

– Da vi ble et par visste jeg at han var mye mer søkende enn meg på sin vei. Hvilket kall han skulle velge. Mens jeg kjente mye mer på at det var ekteskapet som var kallet mitt.

Det siste kallet

August skilte veier med dominikanerne og ble sammen med Marta igjen.

Men fortsatt var det noe som holdt ham igjen. Han gikk flere runder med seg selv. Det var én ting til han måtte prøve. En annen vei å leve med Gud. Presteskapet.

Å bli prest i Den katolske kirke betyr et liv i sølibat, uten kone eller barn. For August ville prestekallet betydd at han ikke kunne gifte seg med Marta.

– Da var jeg veldig opptatt av presterollen, som er offer og å gi alt til Guds folk. Gi meg selv. Avkallet, men også å la Kristus leve i meg.

August måtte søke. Han forteller at det er en grundig opptaksprosess til det katolske prestestudiet.

– Du må snakke med åtte til ni personer, inkludert en psykolog, og andre som er trent i veiledning og samtale, sier August.

August ble spurt om han virkelig ville bli prest, et spørsmål som i øyeblikket irriterte ham. Han hadde jo søkt, selvsagt ville han det.

Men i samtale med en av prestene, fikk han spørsmålet: «Hvor opplever du Guds nærvær best?» August ventet på at presten skulle svare selv, som på et retorisk spørsmål. Men stillhet fulgte.

– Før noen hadde sagt noe, hadde det gått 40 minutter. Det var rart og uventet.

August hadde brukt mye tid i stillhet, blant annet da han hadde besøkt et trappistkloster i Levanger, der de praktiserer en mer asketisk og tilbaketrukken form for klosterliv. Men dette føltes mer nakent.

– Gud bruker jo sånne rare tidspunkter for å gi oss akkurat den informasjonen vi trenger, sier han.

Bryllup og barn

Da August ble konfrontert med hvor han opplevde Guds nærvær mest, innså han at han var på vei i feil retning.

– I relasjonen med Marta, der har jeg kjent Gud best og mest. Ved å ha en relasjon til hverandre, så er relasjonen til Gud sterkere. August skjønte at han faktisk ikke ville bli prest.

– Jeg hadde dyrket dette radikale ønsket, jeg ville bare gjøre det heftigste, forteller han.

Etter søknader både til klosterlivet og prestestudier, endte August opp med å trekke seg fra begge deler. Ønsket om å leve livet med Gud var like sterkt. Men kunne det være ekteskapet som var veien, som han tidligere hadde sett ned på? August måtte tenke på nytt.

– Jeg tror en familie aldri vil være i konflikt med Gud. At Gud kommer først er helt klart, men aldri til tross for familien. Gud har skapt familien.

Samme dag som August ble konfrontert med spørsmålet til presten, 23 år gammel, dro han for å se på forlovelsesringer. Det var nå klart for ham at det var sammen med Marta at han følte seg nærmest Gud.

Under en feiring for jomfru Maria noen måneder senere, fridde han til Marta. Stenen på ringen han hadde valgt ut var blå, til ære for jomfru Maria.

Neste år stod de to for presten. Han tar frem ringen for å vise oss. Der står datoen, 10. april 2021. Ni måneder senere kom sønnen til nygifte August og Marta, som i dag er litt over ett år gammel.

– Min kone ble gravid ved første mulige anledning. Det var veldig artig.

Å leve for andre

Mens vi snakker med August i Dominikanerklosteret, plukker han opp igjen et spørsmål han fikk flere dager tidligere, på Teologisk fakultet. Hans livsmål er å bli hellig, noe han har nevnt flere ganger mens vi prater med ham. Men hva betyr det egentlig?

– Det er ikke en fast oppskrift for hvordan man blir hellig. Men hovedoppskriften er at man må ville det selv, sier August, som selv har grublet på spørsmålet de siste dagene.

Viljen er helt sentral for ham. Han snakker om det han kaller en kjærlighetshistorie, der Gud har en lengsel etter alle mennesker. Å leve hellig er for August å ha den lengselen tilbake, og et ønske om å leve med Gud.

Han forteller at han i ekteskapet og familien får uttrykt denne viljen.

– Den heftigheten jeg søkte i klosteret, den har jeg nå også. Sånn som i dag, stod jeg opp klokken 5, for da var han våken, sier August og nikker ned mot sønnen som krabber rundt på klostergulvet.

For August er idéen om å leve for andre mennesker viktig.

– Det å leve for andre, det tror jeg er nøkkelen til alle menneskers lykke, egentlig.

Han snakker om det som en kjernekristen verdi, men også en «umiddelbar sannhet» som gjelder for alle. Nå er August godt i gang med en lektorgrad, så det blir i jobben som lærer han får praktisert dette – og ikke minst som familiefar.

– Det oppdager jeg stadig i ekteskapet, forteller August.

– Hvis jeg tenker: «Nå unnagjør jeg alt husarbeidet, fordi da kan jeg spille Playstation i to timer før alle våkner», da er ikke det så gøy. Men hvis jeg gjør alt for familien min, så får jeg plutselig en glede.

Og en av de store forskjellene mellom kallet til kloster eller prest, og kallet til familie, er sølibatet. August forteller at det var en av de siste tingene han måtte finne ut av.

– Hvis Gud kaller noen til å bli prest, så kaller han også til sølibat, sier August.

Men på samme måte som sølibatet er viktig for prestene, mener August at det motsatte er viktig i ekteskapet.

– Det å være åpen for et nytt liv sammen er helt sentralt i ekteskapet.