Møt Norgeseliten i Pokémon Go

– Det sykeste jeg har gjort er å spille i 36 timer i strekk. Men jeg er litt sånn da, hvis det er noe som virkelig motiverer meg. Da liker jeg å pushe meg selv, sier Marius Hvoslef-Eide.

Tjueseksåringen står blant et titalls medspillere foran Rådhuset. Godt kledd i vinterjakke og boots har han øynene festet til mobilskjermen.

Foran ham, på kameraet, svever en Ho-Oh – en flere meter høy føniks med regnbuefargede vinger og kraftige flammeangrep. En slik må man ha.

– Den er en legendary, får vi høre.

Det er gått snart syv år siden en hel generasjon unge traverserte kratt og ulendt skråning i jakt på de finurlige Pokémon-skapningene. Mobilspillet Pokémon Go, som bruker UV-teknologi (utvidet virkelighet) til å plassere de sjarmerende monstrene ute i den virkelige verden, ble lansert i juli 2016.

Spillet slo raskt alle rekorder som fantes for mobilspill, med over en halv milliard nedlastinger over sommeren. For åtti- og nittitalls-generasjonen som vokste opp med de japanske videospillene og tegneseriene, var det som om barndomsdrømmen gikk i oppfyllelse når krabatene plutselig gjemte seg i buskene og skogen utenfor døra.

For mange av oss ble karrieren som Pokémon-trener kortvarig. Vi hadde ikke det som krevdes for å bli the very best. Det hadde imidlertid andre.

– Det blir litt tempo i dag, ja, slår Mayo Sivasubramaniam (33) fast.

I fjor ble statsviteren norgesmester i Pokémon Go-battle (PvP; player vs. player) i den brukerarrangerte The Silph Arena.

Med seg har han en rekke spillere som på sin måte utmerker seg i spillet på toppnivå, enten det gjelder poengsanking, battle, medaljesamling eller iherdig søken etter Pokémon som er ekstra sterke og sjeldne.

Det er onsdag kveld, og Universitas er ute på monsterjakt med norgeseliten i Pokémon Go.

Det sosiale som drivkraft

Mørket lir på, og ved Frogner kirke klokken seks møter vi en gjeng på ti til tolv stykker som har trosset snøværet med tursko og allværsjakker, og har med hver sin overdimensjonerte powerbank.

Vi blir raskt introdusert når vi spør dem ut om hvem som har de største ferdighetene som Pokémontrener.

– Hun er blant Norges fremste i PvP… de to der, også, sier en.

– Han vant NM i fjor, skyter en annen inn.

– Han er blant de fremste i Europa i XP (Experience points, journ. anm.).

– Han var først til level 50 i Norge.

– Det er ingen som melder seg selv her, dere må peke på hverandre?

De ler.

– Det er mye som har forandret seg i spillet siden lansering. Det er mange måter å være god på, påpeker Sivasubramaniam. De erfarne spillerne forteller at mye er skjedd.

Spillet, som i dag ligger stabilt på 80 millioner aktive brukere, har fått skikkelige Pokémon-battles gjennom player vs. player, mangfoldige medaljer som kan oppnås, samt en svært populær funksjon som heter raiding, der flere lagspillere må ut for å bekjempe en sjelden Pokémon som dukker opp under tidsbegrensning.

Det er nettopp et raid vi har fått være med på i dag – laget er på jakt etter en Ho-oh, en svært kraftfull Pokémon med notorisk lav catchrate, som i dag befinner seg på landemerker rundt om i Oslo. Med full oversikt over jaktmarkene og dusinvis av Pokémon-baller i den virtuelle skreppa, beveger vi oss gjennom bybildet i radig fart.

– Du kommer deg jo ut av døra og får litt trim, og møter folk med samme interesser som deg selv, forteller Sivasubramaniam.

– Det er mye det sosiale som holder folk i gang, føler jeg, legger Hvoslef-Eide til over raske skritt.

Vi ankommer slottet, der spillerne stiller seg i sirkel rundt den gigantiske fuglen i frontalangrep mot spisse klør og flammeangrep.

– Jeg tror nok miljøet i Norge er ganske stort, sier Bastian Undheim Øian (23), mens han fyrer løs med Pokémon-baller. For anledningen har han tatt turen fra Ås, der han studerer Data Science ved NMBU.

– Folk er ganske kalde og dårlige til å prate med hverandre, samtidig er folk aktive og glade i å være ute. Du ser mange som holder på mens de er ute og går tur.

Samtidig som de vektlegger det fysiske og sosiale, og forteller at lagspill har fått en større rolle, har spillet også fått et tydeligere kompetitivt element. Om en måned er det internasjonalt mesterskap i player vs. player i London.

Dit skal Sivasubramaniam og kjæresten, Nina Løkamoen (28), som også er blant landets fremste i PvP.

– Vinneren der får en tur til Japan der det er verdensfinale. Dit skal både jeg og Nina, uansett om vi vinner eller ikke, ler Sivasubramaniam.

Kjæresteparet møtte hverandre for øvrig via spillet, da de to var ute på et annet raid.

– Han og vennene så meg da vi var ute i Frognerparken og spurte om jeg ville bli med. Det var fem år siden, smiler Løkamoen.

Løkamoen, som nettopp ble ferdig som IT-utdannet ved UiO, røper at hun hadde regelmessig kontroll over gymmen ved Forskningsparken gjennom studietiden. I fjor, forteller hun, var hun og Sivasubramaniam på Pokémon-bryllup i Canada, med et annet par de hadde møtt gjennom online-spilling. Der var 150 andre Pokémon-entusiaster.

– Du møter jo alle mulig slags mennesker. Voksne folk, rånere, alt mulig rart. Folk som jeg aldri ville ha møtt ellers, uten Pokémon Go, forteller Sivasubramaniam.

Bitt av basillen

Sivasubramaniam mimrer tilbake til sin spede begynnelse som Pokémon-trener. Dagen han ble sendt ut på eventyr, husker han godt:

– Jeg var ute og padlet i kajakk utenfor Tromsø. Så var det en kompis som ringte meg. Vi padlet i en time rett ut i ingenmannsland for å se om vi kunne fange noen sjeldne Pokémon som ingen andre kom til å få.

Det var få olme sjømonstre å finne ute i havgapet for han og kameraten. Vel inne på fastlandet var det imidlertid flust av Pokémon. Sivasubramaniam, som da studerte ved Universitetet i Tromsø, ble raskt hekta på monsterjakten. Han var ikke den eneste.

– Jeg husker en gang jeg løp ut i pysjen midt på natta for å fange en Snorlax, klokka var sikkert tre. Så møtte jeg på en jente i bare hockeyskjorte og truse som var ute og gjorde akkurat det samme som meg, ler han.

Dedikasjonen lønte seg. Med en stor ansamling sterke krabater i ryggen, utkonkurrerte han og vennene snart alle de håpefulle Pokémon-trenerne i hele byen.

– Det endte med at vi tok over alle «gymsene» i hele Tromsø. Det gjorde vi mange søndager på rad, tok en runde og slo ut alle sammen.

At han endte med å bli den første i Norge til å nå spillets høyeste nivå, level 50, og etterhvert skulle havne blant de fremste i landet i Pokémon-battle, var ikke helt planlagt.

– Jeg skulle egentlig bare spille over sommeren… men det skjedde jo ikke.

Vi har beveget oss videre gjennom Oslos gater, fra landemerke til landemerke. Hodet er dypt inne i den virtuelle verdenen, uten at tempoet går nedover av den grunn.

– Har en av dere noen gang gått på en lyktestolpe?

– Lyktestolpe? Veldig mange, tror jeg, sier Sivasubramaniam, idet vi skrider rett ut i veien foran Slottsparken.

– Jeg har ikke opplevd noen som har blitt påkjørt… ennå, humrer Øian. – Ikke i Norge, i alle fall.

Litt senere går en medspiller rett inn i et skilt merket «rasfare».

Krever dedikasjon

I takt med utlegninger om eventer i Berlin, London, månedlige turneringer og community gatherings, er det lett å blir fristet til å gjenoppta jakten.

– Er det for sent å begynne å spille Pokémon Go nå?

– Vi har jo spilt aktivt i mer enn seks år, så vi kan jo ganske mye. Men det er godt miljø hvis man vil lære, mener Sivasubramaniam.

– Det er mange som kan hjelpe deg å trene, legger Løkamoen til.

In game-statistikkene til gruppa vi er i følge med varierer fra mellom 500.000 til én og en halv million fangede Pokémon, og flere av spillerne har godt over hundretusen vunnede PvP-battles.

Det er tett i teten. Skrittelleren ligger på mellom 20 og 30.000 kilometer per person. Uten sammenlikning for øvrig synes Universitas det høres veldig mye ut.

– Det er mye arbeid dere har lagt inn på det her?

– Haha, ja. Men man kan ikke bare være dedikert. Man må være litt sjuk i huet, også.