Er rutiner og disiplin veien ut av studentfattigdommen?

I tåken av alle søknader, deadlines og generelt studentstress var jeg ikke oppmerksom på kronasjenes flukt fra kontoen før de nådde et prekært nivå. I denne tilstanden var det godt å minne seg på at studenter før min tid har tjent seg søkkrike på å være dritfattige, nettopp med å skrive kokebøker for fattige studenter. 

Karen Elene Thorsen er kjent for mange som Instagram-fenomenet @fattig.student, og ble nærmest studentenes nye landsmoder med lanseringen av boken under samme navn tilbake i 2019. Siden den gang har hun passert Jo Nesbø i salgstall, passert 220.000 følgere på Instagram og er uten tvil det alle tenker på når det gjelder kokebøker for studenter.

Hun lover bedret økonomi og bedre samvittighet i bokens åpningssider. Men er maten rimelig nok til å unngå personlig konkurs? Er den effektiv nok til å redusere matsvinnet? Og målt opp mot moderne arbeiderklasselitteratur, hvor langt på vei er det med å bedre studenters prekære tilstand?

Ukemeny til forfall

@fattig.student sin pièce de résistance er ukemenyen som gir deg fire retter på en uke, og det til gjeve 250 kr. 

Som faglært kokk med en forkjærlighet for det franske gikk jeg for ukesmenyen som starter med fransk løksuppe. Fordi jeg lengtet etter å dissekere Thorsen sin vri på en fransk klassiker? Eller fordi jeg er billig i smaken? Forventningene til denne tidløse klassikeren var nokså lave, men allerede første dag sparker Thorsen meg av min høye hest. 

Hele menyen kjøpte jeg på Coop Extra. Det finnes billigere måter å foreta en ukeshandel på (for eksempel en t-banetur til Grønland), men av vitenskapelige grunner har jeg valgt å forholde meg til de store kjedene. I overkant av 350 kr senere angret jeg på dette. Selvfølgelig hadde ikke Thorsen i 2019 justert for dyrtidas inflasjon.

Til forskjell fra den klassiske løksuppen vil Karen at jeg skal hoppe over hjemmelagd kraft, vin/eplejuice og dyr ost. Dette rystet meg, hva er vel løksuppen uten en deilig syre fra redusert vin, fylde fra en kraft som har stått lenge – og en grottelagret gruyère? Men her tok jeg feil. Til å bestå av billig løk, en buljongterning og vann, er både lommeboken og magen overraskende tilfreds. 

Likevel er det rester igjen, noe som er ulikt meg. Dette kommer vi tilbake til.

Av de tre resterende rettene på menyen består to av dem av en kjip fullkornspasta med kylling, pesto og soltørket tomat. Den ene har Thorsen vært kreativ med og iblandet litt crème fraîche og kastet i ovnen. Gratinert på fint. Jeg bruker forøvrig kredibilitet som følge av fagbrevet og studietilværelsen, og råder dere til å sløyfe alt av meieriprodukter dere klarer. Det er rett og slett for dyrt. 

Det er på dette punktet i mitt vennskap med ukesmenyen jeg synes det er urimelig at Karen har skapt seg et navn på å printe ut lavpris-versjonen til enhver pastarett. Pasta med pesto har jeg da klart å finne på selv. Hennes nyskapende vri er å sette rettene i en slags plan som vi kan følge. Skulle tro vi var kapable til å gjøre slikt selv, men nei, vi outsourca planleggingen til en blond HK-student med glimt i øyet.

Karen Thorsens diagnose av studentmassen er at vi har det behagelig-dårlig økonomisk, og at vi er ekstremt sosiale. Den observante leser la kanskje merke til at ukesmenyen kun lover middag for fire dager i uken, vanligvis bestående av syv. De tre resterende dagene som hennes menyer ikke regner med, skal nemlig brukes på å lage mat med venner, ifølge boken. Jeg vil påstå at dette er en skjønnmaling av studenten som leker, ler og letter på lokket før etableringsfasens behagelige retrett i middelklassens leir. Realiteten til en fattig student som faktisk er fattig, er nok reelt kjip. 

I en klasse for seg

Men så er jo ikke studentene regnet for å tilhøre «de lavere klasser». Selv om vi lever under fattigdomsgrensa, er det jo for mange bare midlertidig. Vår matkultur er ikke arbeiderklassens matkultur. I arbeiderklasseromanene til Édouard Louis og Thomas Korsgaard står mat og matkultur sentralt i deres skildring av et liv i fattigdom. Rundt maten møter hovedpersonene familiene sine, og blir konfrontert med tilværelsen de befinner seg i. Også helt ned til detaljene i kjøleskapet smyger fattigdomsskildringene seg inn.

I Thomas Korsgaards roman Hvis det skulle komme et menneske, har besteforeldrene lagrene fulle av partivarer, gjerne fullt av sukker eller tilsetningsstoffer. Tenk Pepsi Max, koteletter og svensk bacon. Bestefaren sliter med ekstrem overvekt, noe som som regel er knyttet til inntekt og utdanning, men er også ofte lykkeligst rundt matbordet – stapper munnen full uten å tenke over det – med dårlig samvittighet som digestif. I Édouard Louis’ Forandre seg, metode samles familien kun til TV-middager med billige halvfabrikata-retter. Når hovedpersonen flytter til byen Amiens og gjester et middelklasseliv spiser de ved bordet, det er grønnsaker, spiseforstyrrelser og bordmanerer.

Hånd til munn

Gjentagende i begge forfatterenes verker er mangler på rutiner og selvkontroll i matveien. Ofte lever de fra hånd til munn. Er det mat på bordet er det best å spise så mye som mulig, andre ganger spiser de ikke i det hele tatt. Mange studenter kan nok kjenne seg igjen. Sett bort ifra at personene i de nevnte bøkene befinner seg i en statisk fattigdom, en reell fattigdomsfelle og fremtidens gylne frukter er strippet vekk. Er det likefremt potensial for sammenligning mellom Karen Thorsens fattige student og arbeiderklasseromanene? 

Mens jeg kokte meg gjennom ukesmenyen, drømte jeg om alt annet jeg heller ville spist enn fullkornspasta med pesto. Men hver eneste dag endte jeg med middagsrester. Det var ulikt meg, men med ukesplanlegging reduserte jeg altså matinntaket. Er svaret det det Thorsens egentlig selger oss – rutiner? Sett bort ifra smeltedigelen av resonnementer omkring fattigdom, er det et aspekt som for meg løftes over alt annet. Jeg hadde, i hvert eneste tilfelle, røket på de ultraprosesserte partivarene til bestefaren i Korsgaards roman. Hvorfor? 

Fordi det smaker bedre, frister det mer enn den helt gjennomsnittlige løksuppa til @fattigstudent. Er løsningen mot fattigdomsfella rett og slett å spise ekkel mat? De færreste har lyst til å være hensatt til fullkornspasta og løksuppe uten vin, brødskive uten ost og et kjøkken uten meierismør. Muligens gjør det studentøkonomien mindre trang, men nødig ville en ukemeny hjulpet familiene i Louis’ og Korsgaards romaner ut av fattigdommen. Det hele hadde sett annerledes ut, hadde studenttilværelsen for alle vært en dom for livstid. Og ikke et massivt privilegium.