Vi må brenne patriarkatet

For tredje gang på ett år arrangeres Taylor Swift Club Night på Salt, en kveld norske swifties holder høyere enn alle andre dager. Da samles fans fra hele landet for å danse, synge og nørde til Taylor Swift (dessverre kun til stede i ånden) og generelt dyrke en lidenskap flere av dem selv betegner som noe tabubelagt.

Vi blir bedt om å møte opp på Grønland, hvor Gunn Helen Gaard (29) har leid et hotellrom for natten. Det er duket for vors før turen går videre til Salt, der Taylor Swifts låter skal runge over salen i fem timer. Gunn Helen kom med morgentoget fra Stavanger, og er utkledd som Taylor Swift i hennes «Fearless era». Hun viser oss opp til vorset hvor syv andre Swift-fans sitter, alle sammen utkledd som Taylor i en av hennes perioder (visstnok er det snakk om et slags narrativ, inndelt i epoker etter de ulike albumene) ,og snakker forventningsfullt om kvelden som allerede er i emning.

Stemningen er god, men preget av en viss inneforståtthet; samtalen sentrerer naturligvis rundt den amerikanske popartisten, og dynamikken fremstår så vanepreget og avslappet at det nesten ikke er til å forstå at de aldri har truffet hverandre før i kveld.

Gunn Helens hotellrom

Ganske tidlig i samtalen fremgår det at det for fansen ligger mer bak enn bare en dyp forkjærlighet for musikken hennes. Det er en omfattende lore, utledet ikke bare av sangtekstene («Hun er en sykt god poet», «De mindre kjente låtene kan være på nivå med Bob Dylans»), men også av ryktesvermeriet rundt privatlivet, den nær famøse hendelsen med Kanye West, og den politiske og feministiske slagsiden hennes.

– Alt er veldig inside. Du må følge med på livet hennes, de interne spøkene, forklarer Mathilde Engen (21).

– Hun gjør det veldig lett å obsesse litt. Det virker som hun er mye på nett, og skjønner hvordan vi tenker, fortsetter Emilie Holm Larsen (25).

Det er altså såpass mye rundt hennes persona at Taylor Swiftdyrkelsen ikke begrenser seg til musikken. Og med det er det heller ikke til å komme bort fra at det er noe nyreligiøst over stemningen på vorset, som tiltar i takt med alkoholinntaket.

Her hater alle John Mayer

Jo, nyreligiøst – det kan du si. Der jeg, Daniel, sitter på sengen til Gunn Helen, kjenner jeg på behovet for å bli frelst. Kanskje er det et snev av Stockholm-syndrom over det, men jeg vil jo ha det swiftiene har: Tenk å kunne troppe opp på et hotellrom med masse fremmede, og umiddelbart kunne lene seg tilbake i en myk, lun og trygg erkjennelse av fellesskap, kjærlighet til Taylor, og felles hat mot Scooter Braun, Jake Gyllenhaal og John Mayer. Sistnevnte har jeg ofte savnet – det er ikke det at folk generelt liker John Mayer spesielt godt, men jeg har ofte følt på at vi ikke hater ham nok. Men her på hotellrommet til Gunn Helen har vi skjønt det.

Det skal imidlertid sies at vi er i en noe ekstrem situasjon denne lørdagskvelden, vi tre fra Universitas, som vanligvis klamrer oss til et image som kontrære rockegutter. Vi takler det på hvert vårt vis; jeg er som nevnt på god vei til å konvertere, mens fotograf Sindre har blitt journalist og stiller swiftiene alle de gode spørsmålene jeg er for himmelfallen til å komme på. Kanskje inntar han en rolle for å slippe å være seg selv i denne uvante konteksten.

Oscar er på sin side redd. Han skjuler det godt bak et ferniss av todagersskjegg og et skjevt smil, men det er tydelig at han i motsetning til meg ikke kommer til å akseptere Taylor Swift som sin personlige frelser. Han har heller gitt seg hen til vodka og Fanta Exotic. Swfitiene drikker derimot mango-IPA, hvitvin, bobler og øl – helt vanlige drikker, altså. Og det er kanskje noe vi må checke oss selv på, gutta boys som har tatt turen for å komme til bunns i det vi allerede har beskrevet som både nyreligiøst og ekstremt: Ifølge Spotify er Taylor Swift nummer to i verden, kun slått av The Weeknd. Hver dag hører millionvis av jenter (og gutter) på Swift, og akker seg over hvor dumme, slemme, søte og fine vi gutta er – så de nyreligiøse ekstremistene er kanskje oss som drikker vodka og Fanta Exotic, og later som Pavement og Warren Zevon er vanlig musikk?

Snusbokslek à la Swift

Jeg, Oscar, er i motsetning til Daniel fylt til randen av motstand. Samtidig må jeg innrømme at det er noe dragende over samholdet swifties så intuitivt finner frem til, fortroligheten de etablerer etter en halv slurk sider. For dem er det nemlig noe litt tabubelagt å bekjenne for andre akkurat hvor stor plass Taylor Swift opptar i livet deres. Jeg spør om det er litt som å være homofil i et land hvor homofili er forbudt, og noe overraskende nikker de og ler. Ja, litt sånn er det kanskje.

– Vennene mine prøver å holde tritt, men ofte sier de at de ikke aner hva jeg snakker om. De lar meg snakke, men de følger egentlig ikke med, sier Emilie.

Men her? Her er det annerledes. Vorset har nå tatt det uunngåelige skrittet til snusboksleken, naturligvis med spørsmål sentrert rundt Taylor Swift-lore: «Who’s better known for the things that she does on the mattress?», fra låta Better Than Revenge. Og «Who needs to take five sips on their own, kid?» – en lett omskrivning av «You’re On Your Own, Kid» fra sisteplata Midnights.

Omtrent her blir det for mye for meg. Jeg er blitt overlesset med uhorvelige mengder informasjon om Taylor Swift, nok til et helt liv med avgudsdyrkelse. Nå er jeg dessuten så skeiv i skøyta at jeg drister meg til å stille spørsmålet jeg har brent inne med hele kvelden.

– Hvorfor i alle dager skal man høre på Taylor Swift?

– Fordi hun har alt man kan drømme om. Uansett hva du føler, så har hun en sang som treffer, sier Gunn Helen.

– Om du vil det eller ikke, så får hun deg til å føle noe. Hvis dere bare prøver å høre på Taylor Swift, så kan jeg garantere at dere kommer til å føle noe, fortsetter hun.

– Hvis du vil connecte med ditt indre jeg, må du høre på Taylor Swift, legger Emilie til.

Synger hun kun om eksene sine?

– Er det noe religiøst over å se opp til en person på denne måten?

– Jeg kan ikke snakke for alle swifties, men jeg tror at det som kanskje er uvant for folk er at det er så mange som er så fan og er så åpne om det.

Gunn Helen sammenligner det med oppstyret da Beatles hadde sin storhetstid.

– Det er jo samme greie. Det er «Beatlemania», det er «Taylormania».

Men akkurat «mania» vet hun ikke om hun vil kalle det.

– Fordi det er skriking og hyling, og jeg begynner kanskje å grine, og så tenker folk: «Å herregud, de er hysteriske».

– Hvis du ser på statistikken, er hun den mest populære damen i verden, sier Gunn Helen.

– Men folk vet jo ikke hvem hun egentlig er, sier Emilie.

– De tror hun bare synger om ekskjærestene sine. Eller så synes de at hun burde være mer politisk. Eller så synes de at hun bør holde kjeft.

– Er hun country eller pop?

– Begge. Alt. Som kvinnelig artist må hun kontinuerlig gjenoppfinne seg selv for å forbli relevant, sier Emilie.

– Få noe dritt da. Få noe dritt på Swift, skyter Universitas’ utsendte fotograf Sindre inn.

Kanskje er han lei den blinde forherligelsen vi i flere timer er blitt utsatt for.

– På albumet Lover hadde hun en single som heter «ME!», sier Hedda Furuseth Karoliussen (20).

– Og den suger! smeller det fra venninnen hennes Mathilde Engen (21).

– Men vet du hva, den er jo også litt sånn guilty pleasure, svarer Hedda.

– Det var bare veldig mange bedre sanger på det albumet som hun kunne lagt ut først.

– Ja, selvfølgelig, sier Gunn Helen.

– Men det er jo en av Taylor Swift sine greier, at hun ikke gir ut de beste sangerne som singler. Og det er jo derfor folk har en sånn «misconception» av henne. Fordi hun gir ut det som er mest radiovennlig, ukomplisert. «ME!» er jo veldig barnevennlig, om jeg kan si det, men albumet er jo ikke barnevennlig i det hele tatt. For du har jo også «False God», som er en av mine favorittsanger: «The altar is my hips», ikke sant, forklarer hun.

– «The altar is my hips»?

– Det er jo ikke bra å si, svarer hun leende.

Mater ikke Satan

Det feministiske perspektivet er viktig for swiftiene – og plutselig er det det for meg (Daniel) også. Jo mer jeg hører om hvor vanskelig disse gutta har gjort livet til Taylor, desto mer føler jeg at jeg er på rett sted. For meg har dette frem til nå bare vært bakgrunnsstøy, men jeg husker vagt historiene de forteller:

Kanye, som synger om at han «made that bitch famous» med henvisning til Taylor, og foreslår at de skal ligge sammen. Han avbrøt henne i å motta en pris, for å påpeke at Beyoncé burde fått den i steden. Han fikk laget en nakenskulptur av henne, som han brukte i en av musikkvideoene sine.

Også var det Scott Borchetta og Scooter Braun, som rotet det alvorlig til da førstnevnte solgte Swifts masterrettigheter til sistnevnte. Taylor fikk ikke bruke sin egen musikk i Netflix-dokumentaren Miss Americana, og plutselig var Live from Clear Channel Stripped fra 2008 utgitt i 2020 – mot opphavskvinnens vilje. Man kan få lyst til å brenne ned patriarkatet av mindre.

Dette har gjort livet vanskelig for swiftiene, som veldig gjerne vil høre på Taylors første seks album, samtidig som de hater tanken på å fylle Scooters lommebok. Taylor har tatt grep, og spiller inn disse på nytt – Taylor’s Versions – men hun har ikke rukket gjennom alle ennå. Arrangementet på Salt bedyrer visstnok at filene de bruker fra disse albumene ble kjøpt inn på Itunes før Scooter dukket opp, og mener de dermed unngår å mate Satan. Men det er da ikke slik opphavsrett fungerer? Salt må vel betale Gramo-penger sånn som alle andre, og de sedlene flakser raskt over Atlanteren og blir smaksforsterker i Scooters grøt. Swiftiene blir urolige når de får høre dette. Men vi kan ikke la Scooter Braun ødelegge den gode stemningen vi har gående – shake it off.

Har Swift en boblejakkesang?

Det er på tide å dra. Gunn Helen inntar rollen som barnehagetante, holder veska over hodet og leder oss ut på gata, ned på Grønland Tbanestasjon, og bortover mot Salt. Jo nærmere vi kommer, desto tettere blir det mellom Swift-kostymene. Noe av det mer urovekkende å ta med seg herfra tilbake til det sivile liv, er erkjennelsen om at jenter som ser helt vanlige ut, kan ha kledd seg ut som en Taylor Swiftepoke.

Gunn Helen har på seg en lilla frysjekjole, og for den uoppmerksomme kan det se ut som hun bare har pyntet seg for å gå på byen. Men hun er Fearless-albumet. Med Emilie er det tydeligere: hun har brukt en limpistol for lage permanente tårer – hun er sangen my tears ricochet fra folklore. Hedda er Lover for anledningen, selv om hun egentlig er en Reputation girl.

I køen utenfor Salt er det imidlertid vanskelig å vite hva som er virkelighet, og hva som er fiksjon. Har Taylor Swift en kort, hvit kjoleperiode? Eller en boblejakkesang? Plutselig er det litt skummelt å faktisk gå inn på Salt og møte 600 jenter utkledd som Taylor Swift.

Daniel forsvinner inn i natten, og fotografen går sine egne veier. Med ett står Oscar alene, utilpass på grensen til fremmedgjort. Rundt omkring er det hundrevis, kanskje tusenvis av jenter. De synger, de hopper, de danser. Overalt er det kostymer, kjoler og frisyrer hentet fra musikkvideoer jeg aldri har blitt utsatt for. Musikken er høy, men overdøves av ekstasen hos publikum. Når en av låtene fases ut, fortsetter mengden å synge. Hvert bridge, hver verselinje, hvert eneste «ooh-oh» kan de utenat.

Og så kommer den, sangen over alle sanger, 10-minuttersversjonen av «All Too Well (Taylor’s version)», en fan-favoritt uten like. Så, et melodiskifte, og verselinja som når høyest desibel i løpet av kvelden: «And he was tossing me the car keys, FUCK THE PATRIARCHY». Det føles som en insidesjargong jeg ikke er innviet i, og det er det jo for så vidt også.

En flik av Utopia

I ølkø får jeg, Daniel, kontakt med en swiftie. Vi danser litt sammen, hun kiler meg på brystet, og synger at jeg er «Mr. Perfectly Fine». Det er veldig hyggelig sunget, men jeg skjønner ikke hva det betyr. Jeg bøyer meg ned og får det forklart, og da er det egentlig ikke så hyggelig lenger – den handler sannsynligvis om Joe Jonas, en av de mange rasshølene Taylor har måttet forholde seg til. Var det slik hun mente det?

På scenen står en slags yppersteprestinne. Hun bytter stadig vekk kostyme, mimer ivrig til sangene, og oversetter tekstene til tegnspråk, slik at swiftiene med dårlig hørsel også skal kunne synge med. Det er i alle fall slik det ser ut. Hun har også en venn, som er mann. Han bytter kostyme like ofte som henne, og jeg undrer om hans antrekk også er basert på albumepoker. Eller kler han seg ut som Scooter Braun og Jake Gyllenhaal? Det ville ikke jeg turt, men han kjenner tross alt reglene her bedre enn jeg gjør.

Det er andre menn her også. Bakerst i lokalet står Aksel og Jørgen – sannsynligvis uten kostyme, men det er som nevnt ikke så lett å vite. De forteller at de er her med venninne og kjæreste, og at de hygger seg – selv om de kanskje ikke ville dratt hit på egen hånd. Guttene er kanskje ikke ekte swifties, men de byr på en korreks: Når vi forsøker grave i «hvordan er det å være mann på Taylor Swift Club Night?», blir vi ganske rolig avvæpnet. Det er ikke så rart å være mann på Taylor Swift Club Night. Igjen blir vi minnet om at swiftiebevegelsen sannsynligvis er større i Norge enn både arbeiderbevegelsen og Den norske kirke – det mest underlige ved Taylor Swift Club Night er kanskje journalistene som løper rundt og maser om hvor sykt det er.

Apropos – Oscar er utålmodig, og vil dra videre på fest. Men man kan ikke dra fra Taylor Swift Club Night med æren i behold uten å ha vært på dansegulvet. Midt i Taylor-gryta er man uten rømningsmulighet, blant masse fremmede som gjennomgår en slags fellespsykose, men likevel føler man seg trygg og ivaretatt. At noen skulle nappe mobiler, spike drinker eller tafse her virker veldig usannsynlig. Kanskje er dét noe av appellen – det er hit man går hvis man vil oppleve en flik av utopi i en verden som ellers tyller en full av nettroll, Andy Tate og neokonservative tølpere som later som de er en del av gjengen, men innrømmer at de egentlig synes kvinner skal holde seg på kjøkkenet i det de har fått seg nok å drikke?

Hvis alle var swifties, ville vi ikke trengt politi eller fengselsvesen.

Hva om vi blir mer som ender?

Mange timer senere har Oscar for lengst tatt kvelden. Jeg, Daniel, vandrer hjem fra en ikke-Taylor Swift-relatert fest, og blir gående og tenke på kjærligheten, livet, Taylor, og alle de hyggelige menneskene jeg har møtt i løpet av kvelden, mens jeg hører på Red (Taylor’s Version) – en swiftie fortalte meg at det var den raskeste veien inn i musikken.

Det slår meg at jeg bør forsøke å ha et swiftie-perspektiv på ting i ny og ne; kanskje noen der ute i fortiden tenker på meg som en Mr. Perfectly Fine – det bør jeg i så fall være meg bevisst. Samtidig har jeg blitt utsatt for et par miss perfectly fines gjennom årene – nei, dette er ikke meg som bruker Swift som bensin på det håpløse romantikerbålet mitt; det er bare jeg som har en følelse i en park og setter pris på ny musikk.

Jeg stopper for å tenne meg en sigg, og blir klar over at jeg står veldig nær en and. Aldri før har jeg stått så nær en and. Men anda er ikke redd, og det er ikke jeg heller. Jeg blir stående og se på anda, som dessuten har en kjæreste. Hunnanda basker rundt i bladene og barken i Kubaparken; hun har tusen ting hun vil gjøre. Hannanda vagger hyggelig og støttende i bakgrunnen, og jeg tenker at det er akkurat dette Taylor ønsker seg.

Jeg er så dritlei av drittgubber som alltid skal skape kontrovers og drama – kan ikke Taylor bare få ha det fint? Hva er det som er så ille ved at hun lever livet sitt, lager sanger og har ligget litt rundt – kan internett ta seg en bolle og la henne være i fred? Er det kanskje på tide at vi begynner å oppføre oss litt mer som anda jeg ble venn med i Kubaparken? Finn din kvinne (eller mann/ ikke-binær), og vagg rolig etter henne (ham/hen) mens hun (han/ hen) roter i løvet – det er min blivende filosofi. Jeg plukker med meg en kjepp, og går videre. Av den skal jeg spikke meg noe unevnelig vulgært, som jeg skal marinere i knust glass. Med den skal jeg blodbanke patriarkatet. Og dere, Kanye og Scooter – dere står først i køen.