Vil fagorganisere seminarlederne
Studenter som er seminarledere bør organisere seg for å bedre ivareta sine interesser overfor universitetet, mener Ragnhild Fjellro som selv er seminarleder.
– Selv har jeg ikke noe å klage på når det gjelder jobben som seminarleder, men jeg har mye arbeidserfaring fra før og tør å si ifra, sier Ragnhild Fjellro, seminarleder ved Institutt for medier og kommunikasjon (IMK) ved Universitetet i Oslo (UiO).
Nå oppfordrer hun seminarlederne til å fagorganisere seg. Etter innføringen av Kvalitetsreformen blir seminarer i større grad brukt i undervisningen. Ved Det humanistiske fakultet er det et krav om at minst 50 prosent av undervisningen skal gis i form av seminarer, hvilket betyr flere oppgaver for seminarlederne.
– Da blir gruppen av seminarledere stor. Selv om forholdene ligger til rette for at man skal ha stort utbytte av å være seminarleder, tenker jeg at det kan være trygt for en student å ha noen som støtter en på arbeidstakersiden, sier Fjellro.
Postive på instituttet
Maren Moen, førstekonsulent ved IMK, er i prinsippet positivt innstilt til en fagorganisasjon for seminarlederne. Likevel fremhever hun at seminarledere allerede har de samme rettighetene som de øvrige ansatte ved universitetet. Hun mener dessuten at det kan bli vanskelig å få i stand en levedyktig fagorganisering av seminarlederne, grunnet engasjementets midlertidige natur.
– Det kan bli vanskelig, da det er mange som er et semester og så forsvinner ut. Noen særlig kontinuitet blant seminarlederne er det ikke, sier Moen.
Christl Kvam, leder for Akademikerne, arbeidstagerorganisasjonen for langtidsutdannede, mener likevel det er spesielt viktig å fagorganisere seg for de som er midlertidig ansatt.
– De er de mest utsatte, og det å ha en organisasjon i ryggen fremfor å stå alene er viktig, sier hun.
Har vært forsøkt tidligere
Det er ikke første gang det er blitt gjort forsøk på å fagorganisere midlertidige tilsatte. En interesseorganisasjon for alle midlertidige vitenskapelige ansatte, UiODoc, ble dannet i 2003. Hensikten var ikke bare å arbeide for at midlertidige vitenskapelig ansatte, som stipendiater og seminarledere, skulle få større innflytelse på områder de tidligere ikke kunne påvirke, men også å skape en felles møteplass.
Men initiativet døde ut like etterpå. I fjor ble det imidlertid gjort et forsøk på å gjenopprette organisasjonen, men heller ikke det varte spesielt lenge.
– De som var veldig aktive sluttet, og det gjorde nok at organisasjonen døde, sier Alexander Refsum Jensenius, som var involvert i det siste forsøket.
Likevel mener han det er viktig å fortsette arbeidet for å få i stand et mer permanent forum for de midlertidig ansatte.
– Det er mange stipendiater som sitter for seg selv og ikke har så mange andre å snakke med. Sosialisering er selvsagt viktig, sier Refsum Jensenius.
