Tverrfaglighets-fetisjen

I den siste tida har det pågått en livlig debatt om gapet mellom hva studenter flest (hva nå enn det vil si) vil ha og hva universitetet kan tilby. Hvorfor ikke la studentene shoppe de fagene de er mest interesserte i, og droppe gørrkjedelige fag som metode på statsvitenskap? Dette var også tema på fagkritisk dag for statsvitenskap i mars. Spørsmålet var om det i større grad burde legges til rette for spesialisering på masternivå, nærmere bestemt om det skulle opprettes såkalte temabaserte (tidligere kalt tverrfaglige) mastergrader for EU-studier og Politisk økonomi.

Jeg vil påstå at kravet om å opprette flere temabaserte mastergrader er et uttrykk for en tverrfaglighets-fetisj. Selvfølgelig er det viktig med tverrfaglighet, (det er for eksempel vanskelig å forklare et fenomen som globalisering uten å analysere det fra flere vinkler), men det bør ikke bli et mål i seg selv. Det er en fare for at det går inflasjon i antall tverrfaglige bachelor- og mastergrader. Resultatet vil være at fagdisiplinene blir utvannet og mister sin egenart, og at manglende forankring i disiplinene vil gå på bekostning av den faglige kvaliteten. Dette vil først og fremst ramme studentene, som vil ende opp med en lapskaus av en grad som ingen egentlig vet hva er.

Ikke minst er dette viktig for å unngå at studentene utdanner seg til fant. Uansett hvordan en vrir og vender på det, vil arbeidslivet rett og slett ikke ha bruk for 60 utviklingseksperter og fredsmeglere i året. Jeg tror man gjør studentene en bjørnetjeneste ved å opprette studieplasser basert på hva de for tida er mest interessert i, fordi mange vil slite med å skaffe seg relevant jobb etter endte studier. Denne utviklinga henger sammen med Kvalitetsreformen og den generelle tendensen til individualisme og kommersialisering innenfor høyere utdanning, der etterspørsel blant «kundene» (les: studentene) er blitt viktigere enn hva samfunnet faktisk har bruk for. Institutt for statsvitenskap gjør helt rett i å ikke kaste seg på denne stemningsbølgen.

Mulighetene for å spesialisere seg innenfor master i statsvitenskap er allerede svært gode. En har stor valgfrihet i forhold til hvilke emner en ønsker å ha med i mastergraden, og en kan vinkle masteroppgaven sin i den retningen en vil, enten det er EU, internasjonal politikk eller politisk økonomi en ønsker å spesialisere seg i. På instituttet sitter noen av landets fremste forskere innenfor akkurat disse feltene, som det går an å ha som veileder. Hvis behovet for spesialisering allerede kan dekkes innenfor dagens rammer, er det unødvendig å opprette nye grader. En burde heller bruke ressursene på å forbedre kvaliteten på den mastergraden vi har.