Vorsvitenskap
En uke med festing og fremmede kan være himmel og helvete. Vi observerte hvordan fadderbarn jakter etter suksess i deres naturlige habitat: vorset.
Ikke siter meg på det!
Mesteparten av vorset
Vennene fra fadderuka blir vennene gjennom studiene dine. Om ikke venner for livet. Som ny student blir man minnet på det kontinuerlig. Enten det er fra universitetet, venner, faddere eller familie. Det går ikke i glemmeboksen, for å si det slik. For noen er frasen himmelen. En sjanse til å reetablere seg, til å skape nye bånd, til å innlede en ny fase av livet sitt. For andre, et helvete. En uke med russetiden i reprise, et evig drikkepress og så mange nye fjes at du ikke husker en fra en annen. Uansett hvem du er, skaper setningen en forventning til hvordan du skal prestere, til hvilken person du skal være. Og konsekvensene dersom du feiler er beinharde.
Ifølge Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) 2022, mangler fire av ti venner på studiestedet. Risikoen for å falle utenfor øker betraktelig om man dropper fadderuke. Så da gjelder det å gjøre et godt inntrykk. Å virke interessert, men aldri desperat. Aldri falle utenfor samtalen, men heller ikke overkjøre. Drite i janteloven, men ikke glemme den helt. Vi lurte oss inn på et vors den fjerde kvelden i fadderuka med studenter fra statsvitenskap ved UiO for å studere fenomenet i praksis. Hva skal til for å gjøre suksess med nye medstudenter?
Det blir stille i det Universitas ankommer vorset og avbryter en drikkelek for de omtrent 30 fadderbarna. Noen veksler blikk, litt bekymrede.
Nå gjelder det i alle fall å prestere…Den kleine stemningen blir heldigvis avbrutt når en fadder høylytt utbryter:
– La oss fortsette med snusboksen, da!
Og med det er vorset i gang igjen. Det dømmes over en lav sko når spørsmål som «Hvem tror du har lugget med flest?» og «Hvem tror du blir fullest ikveld» ropes ut. Mennesker som knapt har kjent hverandre i 24 timer utleverer hverandre foran en liten folkemengde. Og det er først når snusboksen treffer ens eget fang, at man begynner å undre om ens promoskiøse livsstil egentlig er bra eller dårlig.
Mens noen fortsetter med snusboksen, forteller andre røverhistorier om festing som ender på legevakten og nær-døden-opplevelser. Stemningen er god, og skravla går for fullt der vi sitter i en stor ring. Og mens alles humør på mystisk vis blir bedre og bedre, kan alle som fryktet at woke-bølgen hadde tatt over landet puste rolig ut. Utover kvelden kommer det flere og flere innrømmelser. Enten det er om fetisjer, mensensex eller flaue guttehistorier, er det én frase vi får gjentatt gang på gang denne kvelden:
– Ikke siter meg på det!
Totalt får vi gjentatt det 23 ganger på to timers tid. Det blir til slutt en lek, som går omtrent som følger:
– Du siterer meg vel ikke på det?, spør et fadderbarn.
– Drikk!, roper et annet.
–Hæ?
–Du sa det, drikk!
Det kan aldri bli for mange drikkeleker, si.
Ny kvote?
Etter en times tid, flykter vi til røykehjørnet utenfor. Der møter vi Julia Furuholmen (21) og Julian Langeli (20). Studentene deler hva de egentlig søker i fadderuken:
– Jeg håpet mest på å få venner. Jeg er utadvendt og tenkte jo det kom til å gå greit, men er jo alltid litt bekymret, forteller Julian.
Jeg følte først at det var litt ugreit å bytte
Jarle Backer (21), student på bachelor i statsvitenskap
Julia, som selv er fra Oslo, har lagt merke til at mange som er herfra, forblir i sine egne gjenger utenfor studiet. Hun mener at de ikke deltar like mye på fadderuken som de som kommer utenbys fra. Men for Julia er ikke denne gjeng-kulturen like appellerende.
– Jeg har jo venner fra før, men vil jo gjerne ha venner på studiet også, forteller hun.
– Hvordan lykkes man med det, da?
Begge ser spørrende på hverandre og ler. Noe riktig må de ha gjort:
– Jeg tenker at når jeg får snusboksen såpass mye, selv på dristige spørsmål, så tyder det på at folk har blitt komfortable med meg, forteller Julian.
Og når de først er inne på suksess i fadderuke, mener de at et godt vors er ytterst nødvendig.
– Da vil man bare bli igjen der fordi det er så god stemning, sier Julia.
Hun peker også på trønder-rap som essensielt for et vors.
– Dessverre har dette vorset en mangel på både trøndere og rap, fortsetter hun.
– Men vi kunne jo kanskje kvotert dem inn?
Ute av skallet
Et høyt, kattelignende skrik lyder innenfra og Universitas haster inn for å være der det skjer. Men det er heldigvis ingen livstruende fare. Det er bare swing. Bord og stoler er skjøvet til side for å gjøre plass til et aldri så lite uoffisielt dansemesterskap. Overraskende nok holder det høyt nivå, til tross for at alkoholen har flytt godt ikveld.
Bort kommer Jarle Backer (21) som nettopp er blitt ferdig med en runde dans. Han forteller at han egentlig var i en annen faddergruppe, men at han mistet dem noen dager før, da de hadde leilighetscrawl. Så Jarle slengte seg heller på noen han kjente fra en annen gruppe og bestemte seg for å bli værende.
– Jeg følte først det var litt ugreit å bytte, men andre behandlet det som helt normalt og fint, forteller han.
Selv synes han at han gjerne skulle møtt flere, heller enn å bare holde seg til en fast gruppe.
– Men jeg liker jo å snakke med mange. Det er ikke alle som gjør det.
Men vi prater med Jarle tar fotografen bilder av Julia og Julian. Noen fadderbarn mener det må være definisjonen på en suksessfull fadderuke.
– Dere får jo tatt Linkedin bilder, jo! Det er suksess, det!
Etter en rekke påminnelser om å dra fra vorset, begynner vi å snirkle oss ned i første etasje. Mange har dratt bortover allerede - eller dratt hjem. Mens det jaktes etter sko og jakker stemmer alle i at det har vært et suksessfullt vors. Om de som dro hjem tidligere føler det samme, tenker ingen på.