Glem ikke å sette opp ølteltet

Et mektig skue var ølteltet som en gang strakk seg over hele Frederikkeplassen. Skjermet fra regn, vind og moralistiske blikk, kunne studenter og ansatte møtes som likemenn  – forent over lidenskapen for godt, deilig og forfriskende øl.  Det var noe uangripelig vakkert over det hele.

Det var med kjærlighet for ølteltet jeg begynte studieåret 2016. Daglig saumfarte jeg tålmodig og forventningsfullt Frederikkeplassen. August ble til september, september til oktober, men intet øltelt var å se. De kunne vel ikke ha glemt å sette opp ølteltet?

I dag sitter vi med fasiten. Ølteltet som gjennom en årrekke har vært selve bærebjelken i fadderperioden for sosial integrering av studenter, ble aldri satt opp. Det er vanskelig å tallfeste konsekvensene av dette. Derimot er det 110 prosent sikkert at mange potensielle vennskap på tvers av studier, akademisk rang og legning, har gått tapt. Det er umåtelig trist.

Jeg velger å skylde på studentrepresentantene. I heksejakten etter obligatorisk begrunnelse på eksamen har de mistet fullstendig bakkekontakten (kan minne mye om jakten etter den hvite hvalen i boken «Moby Dick»). Hvem er det som er har lyst til å dvele på hvorfor man ikke gjorde det bra på eksamen? Ølteltet derimot med sin briljante timing (studiestart), har sin funksjon i å sette punktum over fjorårets synder. Ølteltet huskes for dets unike evne til å få en til å glemme.

Nylig ble studentrepresentanter valgt. Særlig i fokus under valgkampen var å skaffe et vinmonopol til blindern. Vinmonopol er en avsporing. Det er mye viktigere å få ølteltet tilbake.

Ølteltet trenger ikke å være dødt. Når huden av plast trekkes over skjelettet av stål, vil ølteltet nok en gang vekkes til livet.

Med dette leserinnlegget sparker jeg nå ballen videre til studentrepresentantene. De ansvarlige bør ansvarliggjøres og de ansvarlig MÅ ta på seg ansvaret for denne fadesen. Eller, det er ikke så farlig. Kan dere ikke bare sette opp ølteltet til neste semester?