Lot seg ikke stoppe

Fadderuka ligger nå bak de mange nye studentene som har inntatt akademia i høst. Fyll, fanteri, bli-kjent-leker og anstrengte smil utgjør studentenes første møte med studiested og potensielle studiekamerater. For journalistikkstudent ved Oslomet Lucas Dalili Wiik har uka vært givende, men opplegget har ikke alltid gått på skinner. 

Løsningsorientert 

Wiik har nettopp begynt å studere journalistikk ved Oslomet. Han er i tillegg rullestolbruker, og benytter brukerstyrt personlig assistanse. Første dag i studiestartsuka fikk han omvisning på campus og deltok på velkomstseremonien. Alt gikk som smurt. Det var først da kvelden kom at problemet oppsto.

– Jeg fikk vite at det var vors hos fadderen min Mikkel på kvelden. Han bor i området, så det var ikke vanskelig å komme seg dit. Problemet var de fire trappetrinnene opp til leiligheten. 

Wiik forteller at det hadde vært vanskelig å delta på vors hos de andre fadderne, da flere ikke hadde heis. Det var derfor enklest å vorse hos Mikkel, som bor i første etasje.

– Vi tenkte vi skulle prøve å få det til, og at det kanskje var mulig å oppdrive en rampe på Oslomet. Mikkel var heldigvis veldig behjelpelig, han spurte etter løsninger i Facebook-grupper og ringte rundt.

En positiv overraskelse

Resepsjonistene på studenthuset ba Wiik og fadderen ringe hovedresepsjonen. Der fikk de beskjed om at de skulle komme tilbake til dem når de hadde bedre oversikt.

– De klarte å finne fram noen skinner jeg kunne legge på trappa, men de var dessverre alt for korte. I tillegg er det vanskelig for meg å kjøre på skinner, for forhjulene er en del bredere enn bakhjulene. 

Febrilsk lette de ansatte videre. Omsider ringte resepsjonen tilbake, da hadde de funnet et par lengre skinner. Disse var heldigvis lange nok, og Wiik kom seg omsider på vors han også.

– Det var en positiv overraskelse at de hadde skinner, selv om jeg kunne ønske at de i fremtiden hadde en rampe tilgjengelig. Det er fullt forståelig at Oslomet tenker mest på undervisningsarealer når de tilrettelegger for rullestolbrukere, men fadderuka er også en viktig del av studenttilværelsen. 

Vil ha bedre system

Selv om Lucas er glad for at situasjonen løste seg til slutt, kunne han tenkt seg en mer grundig tilrettelegging av fadderuka. Opptrinnet tok tross alt halvannen time, noe som ville gitt de andre studentene et betydelig forsprang på flaska. 

– Det er alltid mulighet for at det begynner en rullestolbruker i et større kull. Jeg skulle ønske det var et bedre system på plass, det kunne nok gått fortere om Oslomet var bedre forberedt. I utgangspunktet var det jo vanskelig å delta på alle vors, men jeg er veldig glad for at fadderen min stilte opp.

Universitas har vært i kontakt med Norges Handikapforbund i forbindelse med saken, og de forteller at de vet om flere som kjenner seg igjen i problemstillingen – selv om det er lenge siden de selv var studenter. Seksjonssjef ved Oslomet Julie Backer har også valgt å kommentere saken etter henvendelse.

– Vi beklager at studenten måtte vente på å få tilgang til nødvendige hjelpemidler. Fadderuken ved Oslomet skal være inkluderende og alle skal kunne delta. Vi tar med oss tilbakemeldingen når vi starter planleggingen av neste års fadderuke, sier hun. 

Ulike utfordringer

– I dag hadde vi undervisning i et auditorium hvor jeg ikke kom meg inntil noen pulter. Det er ikke ideelt. Jeg hadde ingen steder å sette laptopen, og da er det vanskelig å ta notater. I slike tilfeller bør de ha frie pulter stående, mener Wiik. 

Han kan fortelle at dette er den første hindringen han har møtt på selve campus, og at byggene på Oslomet generelt sett er godt tilpasset rullestolbrukere. Han kommer for det meste inn overalt. Tidligere har han studert ved UiO, og han har heller ingen negative ting å si om tilretteleggingen der. Kollektivtransport kan dog være en utfordring, der gjelder det å ha litt oversikt. 

– Man må vite hva som funker. Med T-banen går jeg av på Stortinget, ikke nasjonalteateret, på grunn av avstand til plattform. Det er litt lengre unna, men sånn er det bare.

Ikke farlig å be om hjelp

Som journalist kunne Wiik tenkt seg å jobbe innenfor kulturjournalistikken, å anmelde film, bøker og musikk. Han tror også at det å ha nedsatt funksjonsevne kan gi ham et unikt perspektiv i mediebransjen.

– Det kan være nyttig å ha noen med nedsatt funksjonsevne i journalistikken. Jeg har nok et litt annet syn på diverse problemer, og tror jeg kan bidra med et litt annet perspektiv. Jeg opplever jo verden på en annen måte enn de fleste, sier han. Lucas Dalili Wiik har ikke alltid hatt like lett for å be om hjelp. Til de som kjenner seg igjen i hans opplevelser, men synes det er ubehagelig å ta plass i fadderuka eller livet generelt, har han dette å si.

– Folk er mer behjelpelige enn man tror, de synes som regel det bare er hyggelig å hjelpe til. Med årene har jeg blitt flinkere til å stå fram med mine behov. For fem år siden hadde jeg nok bare sagt «drit i det», og latt vorset være, men jeg har blitt mer løsningsorientert siden da. Og jeg er veldig glad for at det løste seg til slutt.