Naivitet overfor skjermteknologi oppleves som et svik

Under et arrangement i Philadelphia i 2017 gikk tidligere Facebook-topp og utvikler Sean Parker ut og advarte mot tjenesten han selv hadde tjent seg søkkrik på. Parker forklarte at Facebook er designet for å utnytte svakheter i menneskelig psykologi, og at målet for tjenesten er å legge beslag på så mye som mulig av brukernes tid og oppmerksomhet. «God only knows what it’s doing to our children’s brains», sa han den gang dystopisk om teknologien han selv hadde vært med å utvikle.

Dagens studenter tilhører en gruppe hvor disse tjenestene har vært allestedsnærværende gjennom en hel ungdomstid. Samtidig slår undervisere og leseforskere alarm om studentenes synkende leseferdigheter. Blant annet har Espen Ytreberg, professor ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, uttalt at «han aldri har sett noen større utfordring for undervisningen». Smarttelefonene gis ofte skylda for studentenes falmende konsentrasjonsevner.

Drøye 15 år etter at teknologien først ble introdusert her til lands, bekrefter nemlig statistikken at vi er fullstendig skjermavhengige. Tall fra Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (Shot) 2022 viser at norske studenter i gjennomsnitt bruker 7 timer på skjerm i døgnet. Litt mer enn halvparten opplever seg selv som avhen- gig av sosiale medier. Og skal vi tro Ole Petter Hjelle, forfatter av boka Det digitale dopet, bruker 50 prosent av nordmenn telefonen mer enn 6 (!) timer daglig.

Tatt i betraktning at det kun er halvannet tiår siden teknologien først ble introdusert, er tallene mildt sagt oppsiktsvekkende. Skjermteknologien har på kort tid (relativt sett) tatt fullstendig over livene våre. Legger du til det faktum at noen av verdens smarteste mennesker har jobbet på spreng for at det skal bli sånn, er situasjonen mer enn bare uhyggelig. Dette igjen fordrer spørsmålet: Hvorfor er ikke mer blitt gjort for å kue de avhengighetsskapende tjenestene?

Måten man som samfunn har møtt skjermteknologien på fremstår først og fremst grenseløst naiv. Samtidig utgjør den et merkelig unntak. Hvis man ser på andre substanser og aktiviteter med stort avhengighetspotensial – slik som alkohol, tobakk, legemidler og pengespill – er alt dette strengt regulert av myndighetene.

Også hva gjelder holdningen til ny teknologi er skjermteknologien på mange måter et unntak. Fram til 1982 fantes det én radiokanal her til lands, og fram til TV2 ble lansert i 1992, kun én TV-kanal.

Poenget her er ikke at statlig regulert medie- og informasjonsflyt er forbilledlig, men heller at det illustrerer en føre-var-holdning til potensielt samfunnsomveltende teknologi som i skjermenes tilfelle har vært fraværende. Interessant nok har man i møte med enda nyere teknologi igjen utvist aktsomhet: Alt i 2020 lanserte regjeringen en nasjonal strategi for kunstig intelligens (KI).

I skjermenes tilfelle har derimot holdningen vært en annen. Først våren 2023 satte regjeringen ned et utvalg som skal se på konsekvensene av skjermbruken. I mellomtiden har skjermene rukket å få innpass også på skolene. I de mest ekstreme tilfellene sitter barna en hel skoledag på Ipaden, for så å komme hjem og sitte en hel ettermiddag på Ipaden.

Det at teknologien ikke kun har negative sider er i denne sammenheng et like uinteressant som det er et selvfølgelig poeng. Når folk gjøres ubevisst avhengige, er nemlig den instrumentelle nytteverdi av tidsbruken underordnet: Det sentrale er hvordan tjenestene fratar oss muligheten til å bruke tid på andre ting.

Samtidig kan det likevel nevnes at utstrakt bruk av sosiale medier og skjermbruk knyttes opp mot en rekke psykiske problemer: Angst, depresjon, søvnproblemer og konsentrasjonssvikt, for å nevne noe.

At tjenestenes algoritmer også medfører betydelige utfordringer for demokratier bør for de fleste alt være kjent. At man som samfunn ikke har vært mer skeptisk i møte med skjermteknologi og sosiale medier oppleves som et svik.

Der dagens studenter i stor grad fikk oppleve en skjermfri barndom, er situasjonen en helt annen for dem som er barn i dag. Kun gudene vet hva det gjør med hjernene deres.