Exphil uten Næss

I siste nummer av Prosa spådde anmelderen at min nye bok Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid (Scandinavian Academic Press) ville provosere akademikere som tror at vi lever i den beste av alle mulige kunnskapsverdener. Professor emeritus Arild Pedersens leserbrev «[Vrøvl og pølsevev om Exphil](1)» synes som en bekreftelse av spådommen.

Pedersen skriver at alt fra undertegnede er «meningsløst, for å uttrykke meg forsiktig». Om ikke annet ser vi her et eksempel på hvordan den moderne Exphil-grunnleggeren Arne Næss' (1912-2009) seks normer for saklig meningsutveksling har gått av moten blant de nye generasjoner etter ham.

Bakgrunnen for Pedersens utbrudd er [et intervju i Universitas 14. september](2). Der uttalte jeg meg om Globalkunnskap-bokens kapittel om Exphil-pensumets utvikling etter andre verdenskrig. Boken tar opp hvordan Exphil-fremstillingene følger ideologiske motebølger, som med fremstillingen av Mao på 1970-tallet og med 2000-tallets økende tro på at rasjonaliteten kun er noe som har oppstått i noe man nå kaller «Vesten» – der deler av det antikke Hellas inkluderes. Pedersen bekrefter en slik politisert ideologi når han skriver at «det er helt riktig at Exphil glorifiserer en tenkning som er blitt utviklet i vesten».

Pedersen har følgende premiss: «Forståelig nok er de ansatte filosofene lite villige til å kommentere kritikken.» Merkelig, fagleder Reidar Maliks siteres seg jo i samme artikkel om mine argumenter. Maliks går jo til og med så langt som å si at han «vil selvfølgelig ikke utelukke at tekster fra en ikke-vestlig tradisjon kan være nyttige». Mens lektor Øystein Skar og undertegnede nylig har debattert i Klassekampen (15. og 20. september).

Man kan ikke forvente at Pedersen følger med i nåtidens papiraviser, leser en ny bok på 510 sider med 843 sluttnoter eller kan delta i en diskusjon om Kants Den evige fred lest opp mot kinesiske Mozi eller den 2500-årige sekulær-ateistiske lokayata-filosofien i India (se bl.a. s. 45-46 i Globalkunnskap). Men han burde i det minste kunne gi en redelig gjengivelse av «Vestens klassikere».

Pedersen utbasunerer at «vi står ikke i takknemlighetsgjeld til fønikernes utvikling av demokrati». Aristoteles ville snu seg i graven over en slik uttalelse. For i Politikken er det fønikernes Kartago, i dagens Tunisia, som Aristoteles fremhever som byen med den eldste og beste forfatningen. Kartago har det best fungerende demokrati og byen med mest ytringsfrihet for borgerne (1272b-1273b og 1320b). Dette synet rådet lenge før Exphil-revisjonen til Pedersen, som tror at «frigjøring av vitenskap» kun skjedde i Vesten. John Adams, USAs andre president og en av grunnlovsfedrene, skrev i 1787 at Kartagos regjering «ligner USAs mer enn noen annen av de gamle republikkene, kanskje mer enn noen av de moderne» (s. 470, se også s. 167 i Globalkunnskap).

For ikke å gi Pedersen hodebry, skal jeg ikke nevne hvordan Adams og Benjamin Franklin også henviste til irokesernes system fremfor de europeiske monarkier da de utviklet «Vestens» første moderne demokrati på 1770- og 80-tallet (s. 167-177). Et senere påhitt har gjort kun Athen til et ideal. Det skal heller ikke nevnes hvordan Aristoteles, Platon og Herodot fremhever egyptisk kultur og fornuft, eller hvordan sistnevnte omtaler etiopierne som de vakreste, rikeste og mest lengstlevende.

Pedersen ber meg dra til Kina og besøke deres universiteter, som han tror kun hyller Vestens genialitet. Vel, i januar 2003 satt jeg i Hongkong og drøftet slike forestillinger under en dim sum-lunch med Arne Næss – like ved universitetet der han underviste på 1970-tallet – et møte som kan ses som et utgangspunkt for Globalkunnskap. Møtet kom i stand etter Stian Bromark og undertegnedes Blanke løgner, skitne sannheter (2002), en bok som tok for seg datidens exphil-pensum og som medførte at Henrik Syse innrømmet at han trengte å revidere sin lærebok.

Halvannet tiår senere er en lignende ydmykhet forsvunnet i Pedersens triumfalistiske innlegg. Hans gjengivelse av situasjonen i ettpartistaten Folkerepublikken Kina blir også fortegnet. Som jeg viser i Globalkunnskap, bedriver Kommunistpartiet nå en systematisk ideologikamp for å presentere Konfucius i tråd med partiets ideologi. Dette bryter med Mencius' lære om hvordan folket har rett til å kaste dårlige ledere og med Taiwans konfuciansk-inspirerte folkestyre (s. 261-269).

Pedersen er ikke alene om å glorifisere «vår egen kulturarv». Tvert imot er det blitt vanlig å presentere fortiden på en måte som passer med dagens politiske kart. Da det våren 2016 kom kritikk mot Exphil på NTNU, fastslo to unge filosofer i Pedersens ånd, mens Augustin ristet oppgitt på sitt hode: «Vestlig idéhistorie består i all hovedsak av hvite menn, og å si noe annet er historieforfalskning.»

Lignende kulturtriumfalisme og etnosentrisme ser vi nå i Kina, Russland og blant islamske ideologer. Alle disse «vi er best»-ideologiene øker utfordringen med å presentere et mindre tendensiøst og mer vitenskapelig bilde av verdens fortid og nåtid.

Pedersen påstår så at Exphil-lærerne «i sin undervisning» likevel ikke fremmer et inntrykk av at de utvalgte grekerne hadde rett i alt, altså noe annet enn at man skal glorifisere dem. Men slike anekdotiske henvisninger til muntlige fremstillinger har liten dokumentasjonsverdi. Jeg får svare som jeg gjorde til Skar i Klassekampen: «Jeg betviler ikke dyktige forelesere, men vi lever vel ennå i en skriftkultur? Hvor er tekstene som dokumenterer at det gis et balansert bilde, i Poppers ånd, som av Platons utsagn om at 'vi må aldri sette et menneske høyere enn sannhet'?»

Pedersen kaller det «vrøvl» at Simone de Beauvoir ikke ville ha stått inne for dagens Exphil-pensum. Ordbruken vitner også her om at Pedersen synes påvirket av enkelte amerikanske presidentkandidater. Hans kronargument er at man istedenfor å lese pensum skal «snakke med noen av de kvinnelige, feministiske foreleserne ved Exphil», samt at et utdrag av Beauvoir nå er med. Jeg anbefaler Pedersen å lese hele Det annet kjønn (se også s. 451 i Globalkunnskap).

Det overrasker ikke at Pedersen idioterklærer enhver som påpeker problemer ved de populistiske forenklinger han selv er ansvarlig for. Da professor Bernt Hagtvet i 2007 kritiserte hvordan Arne Næss' livsverk var lagt i ruiner, svarte Pedersen med innlegget «Ex.phil. aldri betre enn i dag». Hagtvet var selvfølgelig helt på jordet. Årsaken var at også Næss' klassiske lærebok En del elementære logiske emner (1947) innholder «ufriviljug latterlige emne». Konklusjonen: «Boka framstod som korkje fugl eller fisk. Ho datt ned i havet og drukna i si eiga intensjonsdjupne.»

Selv Næss' monumentale og globalt orienterte Filosofiens historie (1953) er ifølge Pedersen ubrukelig, siden den kun gir «fragmentert analytisk kunnskap». Det er en ære å inngå i listen over de som utskjelles av en med Pedersens vide intellekt og analytiske dybde.