Elendig satire

I det rare fenomenet som er norsk film har vi opp igjennom fått servert mange tåpelige opptrinn. Åpningen av Exits tredje sesong stiller seg utvilsomt inn i rekken av de tåpeligste overhodet. Her får vi blant annet høre fra Jeppe (Jon Øigarden), som snakker om å tjene penger på andres lidelser:

«Mennesker som drukner i Middelhavet. Jenter i Afghanistan får ikke lære å skrive. [Ler.] Sorry, jeg sier at jeg bryr meg, men det gjør jeg egentlig ikke».

Dette er symptomatisk for sesongen: Det florerer av slike fullstendig utroverdige rikmannsklisjéer. For subtil satire er ikke akkurat Exits sterkeste side.
I løpet av episodenes gang er det ikke måte på hvordan de fire brunstige og hardhjertete rikingene Adam (Simon J. Berger), Henrik (Tobias Santelmann), William (Pål Sverre Hagen) og Jeppe tar seg til rette her i livet. Likesom i de to foregående sesongene, drikker, sniffer, truer og puler de uten medlidenhet for andre enn seg selv.

Og hva kan hjelpe disse sjarmerende karene med å opprettholde denne livsstilen? Klimakrisen, selvfølgelig. For ved å utnytte den enorme etterspørselen etter fornybar energi kan de tjene milliarder av kroner på å investere i vindkraft, hvis vi skal tro Adam. Her ligger det unektelig et potensial til en god og bitende satire. Men ettersom dette uttrykkes altfor åpenbart og overdrevent, forspilles muligheten.

Det hele toppes med den kleineste replikkvekslingen jeg har sett på lenge. Mens Adam legger fram sin geniale idé, sier Henrik: «Da slipper vi også å innvaderes av u-landsmennesker», til hva Jeppe svarer: «Men de kan vi ligge med».
Nei, det er virkelig ikke ofte man ser en slik storsatsing med et så pubertalt manus.

Samtidig må sesongen sies å ha visse forsonende trekk. På en måte er det jo noe tiltalende ved å se folk feste og leve på en så actionpreget måte. Og ingen av episodene er heldigvis helt frie for tilsiktet humor som fungerer. Men det er først de tre siste episodene som gir den et betydelig løft. For istedenfor å prøve å uttrykke skyggesidene til nyliberalismen gjennom satire, fokuserer de mer på det konkrete, ved å gi et dypere innsyn inn i karakterenes særegne, men realistiske problemer.

Først da klarer serien å virkelig vekke genuine følelser hos tilskueren, og man begynner å sympatisere selv med de tarvelige hovedpersonene. Dette hjelpes av usedvanlig sterke skuespillerprestasjoner. Spesielt Tobias Santelmann, hvis karakter finner ut at han skal bli blind, og Agnes Kittelsen, som spiller Adams ekskone Hermine og hennes streben etter økonomisk frihet, gjør gripende tolkninger.

På en måte kan seeropplevelsen sammenlignes med å begynne å røyke: I starten er det avskyelig og kvalmende – men samtidig er det noe ved røyken som får deg til å gå tilbake til den, igjen og igjen. Og etter hvert begynner du virkelig å føle at denne giften, som du vet du ikke burde innta, kanskje ikke er så verst likevel. Jeg kommer ikke på noe bedre kompliment å gi Exit sesong 3.