Historisk kjedelig rusreform

Ruspolitikken i Norge er blant Europas strengeste, noe den skal fortsette å være ifølge regjeringens nye forslag til rusreform. Utvalgets forslag baserer seg på et kjent politisk standpunkt: mildere lover leder til mer rusbruk. Regjeringens utvalg har i sin utredning kommet frem til at narkotika skal være ulovlig og straffbart. Rusavhengige er unntaket fra regelen, de vil møtes med hjelp fremfor straff ved mindre brukerdoser. Imponerende, endelig noen som våger å reformere den utdaterte ruspolitikken her i landet!

Utredningen bygger på en bastant påstand: All bruk av narkotika er problematisk og innebærer større eller mindre risiko for skader. Er virkelig all bruk av narkotika problematisk? Hvordan kan dette bevises? Er det problematisk at en student røyker seg en joint etter å ha levert en fremragende eksamen? Det samme gjelder vel da for alkohol? Denne påstanden er ikke mer enn nettopp det, en påstand. Den bærer preg av utvalgets politiske ståsted, ikke av en åpen tilnærming til rusproblematikken. En seriøs utredning av narkotikalovverket burde ikke være påvirket av det politiske standpunktet til de som beordrer utredningen.

Ideen om at mildere ruslovgivning leder til økt rusbruk blir ikke nødvendigvis støttet av statistikken. European Drug Report 2024, viser at 10,1 prosent av nordmenn i aldersgruppen 15-34 har prøvd kokain. I Portugal derimot, hvor kokain har vært avkriminalisert siden 2000, er dette tallet 1,2 prosent. For øvrig viser den samme rapporten at unge portugisere bruker cannabis i langt mindre grad enn unge nordmenn. 

Rusbruk skyldes komplekse faktorer som ikke kan reduseres til lover alene. Ideen om at det kommer til å bli en drastisk økning i bruken av rusmidler dersom lovene mildnes baserer seg ikke på fakta, men på antagelser. Mangelen på perspektiv er påfallende. Regjeringen og deres utvalg sitter tydeligvis fast i 70-tallets ideologiske krig mot narkotika. 

Reformforslaget er en langfinger til befolkningens vurderingsevne, og en overvurdering av lovverkets makt over individers beslutningstakning. Det er fascinerende hvor mye ære lovverket får for nordmenns rusbruk. Hadde heroin blitt avkriminalisert, tviler jeg sterkt på at dette hadde ledet til en stor økning i bruken av stoffet. Dersom man befinner seg i en såpass vanskelig livssituasjon at man finner heroin appellerende, er det nok sjeldent lovverket som stopper en. Det er heller kunnskapen om de fatale konsekvensene av rusbruken som eventuelt setter bremser i hjulene. 

Informasjon om de negative virkningene av rusmidler er det viktigste virkemiddelet vi har i kampen mot rusavhengighet. Den drastiske reduksjonen i antall røykere de siste tiårene er et godt eksempel på dette. Dette beviser at vi som et samfunn kan redusere rusbruk gjennom folkeopplysning og avgifter. Nikotin er et av de mest avhengighetsskapende rusmidlene, så det er grunn til å anta at bruk av andre rusmidler kan bekjempes på tilsvarende måte.

Utvalget mener at det er riktig straffe rusbrukere som ikke har et alvorlig avhengighetsproblem. Dette kan fungere som et insentiv for rusbrukere til å overdrive egen rusproblematikk for å unnslippe straff, noe som kan øke presset på helsesektoren. Forslaget sier derimot ingenting om økt ressursbruk. Den økte satsingen på helsehjelp til rusbrukere skal skje innenfor den eksisterende sykehusøkonomien. Hvordan kan vi love rusavhengige verdig helsehjelp uten å bruke mer penger? Det høres ut som en døfødt plan. 

Regjeringens nye rusreform fremstår som et halvhjertet forsøk på å oppnå en balanse mellom straff og hjelp. For å møte de ruspolitiske utfordringene på en bedre måte, trengs en reform basert på kunnskap, åpenhet og forståelse. Bare da kan vi utvikle en politikk som både respekterer individets verdighet og adresserer samfunnets behov.