Lever i to ulike virkeligheter

Den siste tiden har den undertrykte sorgen til den ukrainske UiO-studenten Antonina Bukhantsova (20) i økende grad presset mot overflaten. 

– Jeg hatt ganske mange sammenbrudd i det siste, sier hun. 

Bukhantsova forteller hvordan hun har måttet tvinge bort følelser over lang tid for å kunne fungere i hverdagen. Hun mener hun potensielt har nådd en grense. 

– Man undertrykker hvor jævlig en krig er, hvis ikke klarer man ikke å fungere i hverdagen. Derfor kan det kanskje fremstå som at man nevner krigen med en «letthet» i møte med for eksempel studievenner, forklarer hun. 

Universitas har møtt fire ukrainske studenter i Oslo for å høre hvordan den vedvarende krigen påvirker livene deres, tre år etter at Russland startet sin fullskalainvasjon.

Konstant usikkerhet 

Lingvistikkstudent Anastasiia Karachun (21) kjenner seg igjen i Bukhantsovas beskrivelser. Tidligere hadde hun behov for å snakke om krigens utvikling med dem hun møtte på sårbart og ærlig vis. I dag er hun mer forsiktig, ettersom hun ønsker å beskytte seg selv og vet at hverdagen må fortsette parallelt med smerten. 

– Over tid utvikler man ulike overlevelsesmekanismer. Hvis ikke hadde jeg ikke klart å dra i forelesninger, men kun sittet i mine egne tanker, sier Karachun. 

Karachun trakk i fjor særlig fram usikkerheten rundt det å flytte tilbake til Ukraina. I dag preger denne konstante tvilen fortsatt hverdagen hennes. 

– Jeg føler på mye angst knyttet til dette. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og prøver å jobbe med det så godt jeg kan. 

Det å kun ha mulighet til å planlegge få måneder frem i tid er belastende for Karachun. Savnet etter besteforeldrene, som bor en time unna den russiske grensen, og venner i Kyiv er stort.

Ulike virkeligheter 

De fleste av vennene til masterstudent i arkitektur ved AHO Olena Perepadia (26) bor også i Kyiv, hvor hun selv studerte og jobbet før fullskalakrigen brøt ut. Da Perepadia kom til Oslo høsten 2022 var hun på et dårlig sted mentalt. Det halvåret ble blant annet kritisk infrastruktur i Ukraina ødelagt av massive russiske missilangrep. Da ble kommunikasjonen med de nærmest vanskelig, grunnet svekket elektrisk tilgang. 

– Det var først etter et år i Norge at jeg følte meg mer normalt fungerende. Jeg følte liksom ikke at jeg hadde lov til å være lei meg eller å gråte, men heller burde være glad for å være i Norge og holde meg investert i studiene. Å være begge deler samtidig følte jeg tidvis ikke ble helt anerkjent, forklarer hun. 

Følelsen har vedvart hos Perepadia i ulike stadier gjennom de snart tre årene hun har bodd i Norge. 

– Da en venn av meg mistet livet i frontlinjen i 2023, satt jeg på universitetet for å diskutere en artikkel. Å forklare hvordan to så ulike virkeligheter tar plass i meg er krevende, forteller hun.

Ikke hjem på samme måte 

– Folk i Norge er mye lengre borte fra det som skjer i Ukraina enn meg, samtidig er jeg lengre borte fra det som skjer i Ukraina enn mine venner og min familie der. Det er en spesiell følelse, forklarer AHO-studenten Oleksii Vershynin (19). 

Da han først kom hit som 16-åring, skulle det være midlertidig. Det vanskelig for Vershynin å vite om dette var noe han faktisk trodde på eller en form for overbevisning som ga trygghet. 

– Jeg tenkte alltid: neste uke eller neste måned skal jeg tilbake til Ukraina og spise på det samme pizzastedet jeg og vennene mine har vært på siden vi var små, sier Vershynin. 

Han er oppvokst i byen Lviv i Vest-Ukraina. Sist han besøkte hjemstedet var i 2023. 

– Da jeg gikk inn døra til barndomshjemmet fikk jeg ikke den samme følelsen av å være hjemme. Jeg føler nesten at jeg må akseptere at jeg ikke kommer tilbake dit på samme måte, forteller han. 

Tanken på at Norge kanskje blir landet han skal etablere seg i, er krevende å forholde seg til. 

– Men selvfølgelig vil jeg bevege meg fremover og bygge opp livet mitt her. Det går sakte men sikkert altså, sier Vershynin som nå går sitt fjerde semester i arkitektur.

Tenker mer langsiktig 

På daglig basis snakker Olena Perepadia med nære venner som lever i en hverdag preget av flyalarmer, missiler og droneangrep i Kyiv. 

– Noen av vennene mine drar fortsatt til krisesentre og bomberom, men de fleste blir hjemme fordi det skjer så ofte. Man blir utrolig sliten av det over tid. Hun forklarer videre hvordan folk prøver å leve sine vanlige liv samtidig som de bidrar. 

– I mitt miljø er det mange som er frivillige. De hjelper hæren og samler inn penger til ulike formål. Det er veldig viktig å være aktiv og gi mye av seg selv. Samtidig må man tillate seg å hvile for å kunne stå i dette over tid, påpeker Perepadia.

Hva Norge gjør 

– Er det noen narrativer om Ukraina eller krigen generelt som du opplever blir misforstått eller utelatt? 

– Fokuset ligger ofte på hvordan Norge gjør en god jobb med å hjelpe Ukraina fremfor faktiske krigshandlinger som berører ukrainere. Det er ofte veldig informativt, men ekte og brutale bilder uteblir ofte, påpeker Olena Perepadia. 

Hun starter hver morgen med å lese både internasjonale, ukrainske og norske medier. I Ukraina er det flere mindre kanaler og bloggere som får plass i nyhetsbildet. 

– I Ukraina har vi bloggere fra militæret som har blitt veldig kjente i vår informasjonsboble. De prøver så godt de kan å tenne håp i oss og motivere andre til å mobilisere, forteller hun.

– Vi skal fortsette å kjempe 

– Jeg klarer ikke å se for meg meg hvordan det blir å dra tilbake til Ukraina. Per nå føles det dessverre uvirkelig, forklarer Antonina Bukhantsova. 

Også Olena Perepadia har negative tanker. 

– I situasjonen vi nå befinner oss er det tidvis vanskelig å finne den indre motivasjonen til å hjelpe. Håpet er at vi skal fortsette å kjempe og at sannheten vil være på vår side, forteller hun. 

Videre er hun tydelig på at dette ikke skal forstås som en form for håpløshet, men heller en økende frustrasjon. 

– Før hadde jeg stort håp om militærhjelp fra andre land. Men dette skjer ikke på en måte som hjelper oss med å vinne som et land, sier hun. 

Hverken Anastasiia Karachun og Antonina Bukhantsova synes det er lett å skulle forestille hvordan det blir etter krigen tar slutt. 

– Om krigen slutter – på hvilke premisser? Mister vi land? Kommer vi til å ha et forsvar mot Russland for fremtiden? spør Bukhantsova.