Alenegang for EU

I et land der det vi hører om EU stort sett er negativt jobber Agnes Arnadottir for at Norge skal bli med i unionen. Hun opplever at nordmenns holdninger til EU gjenspeiler vår privilegerte hverdag.

– Det virker som mange godter seg av hva som skjer i EU, og bare er glad for at vi er på utsiden. En slik holdning er enda et tegn på hvor bra vi har det i Norge. Egentlig altfor bra, sier hun.

Arnadottir er avtroppende leder i Studenter for EU Oslo. Snart skal hun fortsette arbeidet, som andre nestleder i Europeisk Ungdom, hvis valgkomiteens innstilling blir vedtatt.

– Føler du ikke du kaster bort tiden din ved å jobbe for en sak som ingen er opptatt av i Norge?

– Nei. Selv har jeg aldri hatt noe problem med å være i mindretall. Men det er selvfølgelig frustrerende at det ikke skjer noen ting.

Nei-landet

To ganger har Norge sagt nei til medlemskap i EU. Siden siste avstemning i 1994 har en norsk EU-debatt vært død. I Soria Moria-erklæringene slås det ettertrykkelig fast: «Regjeringen vil ikke søke om norsk EU-medlemskap». Arnadottir innrømmer at det er vanskelig å bli hørt som EU-tilhenger.

– Mange i Norge ser på EU som et slags monster. At det er fjernt fra folk flest, og opptrer på egenhånd. Men de beslutninger som fattes i EU, tas av nasjonale ministre fra medlemsstatene og direkte folkevalgte parlamentarikere fra mange forskjellige partier, sier hun.

Nei til EU hevder at et norsk medlemskap er en trussel mot «folkestyret», at politikerne ikke får stått til ansvar overfor velgerne. Dette er ikke et unikt problem for EU, mener Arnadottir.

– Dette er ikke noe problem som er unikt for EU. Det er like langt fra Finnmark til Oslo. Dessuten er det mange ulike demokratiske kanaler i EU. Du har parlamentet og du har ministerrådet der regjeringsmedlemmer møtes regelmessig.

Nesten medlem

Europautredningen slår fast at Norge er 75 prosent medlem av EU. Dette brukes av Ja-siden som et argument for at vi bør gjøre forholdet offisielt. Arnadottir peker også på at vi bør bli medlem for å påvirke politikk som angår oss selv.

– Hovedgrunnen til at Norge bør bli med i EU er at vi skal få muligheten til å påvirke det vi allerede er dypt integrert i. Norge må bli hørt, noe vi ikke blir nå, sier hun.

Hvis et medlemskap blir en realitet er det Norge som vil tjene mest på det, hevder Arnadottir.

– Egeninteressen vi har av å bli medlem er stor. Slik det er nå må vi følge det meste som bestemmes i Brüssel, uten at vi har noen mulighet til å være med å forme politikken. Spesielt når det gjelder spørsmål om det indre markedet og handel er vi på sidelinja i beslutningsprosessen, men likefullt må vi tilpasse oss vedtakene.

– Kan Norge, som et lite land, få noen innflytelse i kamp med de store landene i EU?

– Ja, små lands stemmer veier relativt sett mer i forhold til de store statene, men de store har selvfølgelig mye å si. Hvis man ikke opplever å bli hørt er det mulig å melde seg ut.

Krisemaksimering

Det er mange som mener at den økonomiske uroen i eurosonen er det endelige beviset på at vi har det best uten EU.

– Hvem har skylda for den økonomiske krisa mange euro-land nå befinner seg i?

– Det er ikke direkte EUs skyld at man har kommet i denne krisa. Det er enkeltstater i unionen som har levd over evne lenge, også i gode tider. De får svi for det nå. Men det krisa viser er sårbarheten i systemet, at problemene til et medlemsland i stor grad påvirker hele unionen, sier hun.

– Har ikke krisa endret ditt syn på EU ?

– Prinsipielt har ikke krisa endret mitt syn på EU i det hele tatt. Jeg har fortsatt like stor tro på EU, og synes det er inspirerende å se hvordan det jobbes for å løse problemene. EU har opplevd mange kriser tidligere, og kommet styrket ut av det. Det tror jeg også kommer til å skje nå.