Vi trenger et nytt Europa for en ny tid

Fredag 28. februar kom en foreløpig kulminasjon i Trump-administrasjonens kuvending bort fra det transatlantiske verdi- og sikkerhetsfellesskapet. Dette har vært en bekymring siden det amerikanske valget i november i fjor, men skrider nå stadig mer frem som en realitet. Europa har ikke mistet USA, men Trump-administrasjonen vil ikke lenger være en alliert.

Statsledere i Europa var raskt ute med sin uforbeholdne støtte til Ukrainas frihetskamp, mot en aggressor som hele Europa må anerkjenne som en eksistensiell trussel. Denne aggressoren har sin Clyde over Atlanteren nå, og Europa står igjen som forsvareren av en verden tuftet på internasjonale lover og institusjoner, anerkjente spilleregler i det internasjonale samfunn. Putin og Trump vil ha en verden der den sterkestes rett gjelder. 

Diskursen før og etter fredagen viser hvor vanskelig det er å forlate den gamle verden, der Norge og Europa kunne legge et transatlantisk samarbeid til grunn. Selv om det siger inn hos flere at kløften Atlanterhavet blir stadig mer uoverkommelig, taler europeiske statsledere og våre fremste norske politikere om betydningen av USA og amerikanske sikkerhetsgarantier. Uten disse, hevdes det, vil det gå dårlig med både Ukraina og Europa. Internaliserte verdensanskuelser og ideer klamres til, men linen er slitt. Vi trenger raskt visjonære europeere i politiske lederstillinger som raskere erkjenner den transatlantiske skilsmissens konsekvenser.

Disse finnes. Man sier at EU blir til og omformes i kriser, og integrasjonen har blitt fordypet gjennom korona og Ukraina. At Trump lar Europa i stikken kan være det som skal til for at en forsvarsunion dannes, at EU får ytterligere kompetanse, og at man får en enhetlig europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Mye taler mot, men med kommende kansler Friedrich Merz i Tyskland, som snakker om europeisk hær og europeisk autonomi, president Emmanuel Macron i Paris og en visjonær EU-kommisjonspresident Ursula von der Leyen i Brüssel, er det mindre utenkelig enn noen gang at dette kan skje. Fra toppmøte i London 2. mars uttalte von der Leyen at det haster å ruste opp Europa. To dager derpå kom en storstilt plan i verdi 800 milliarder euro. 6. mars er det EU-toppmøte om forsvarsinvesteringer. 

Europa må fremover fokusere på å frigjøre seg fra amerikanske lenker som gjør oss så underdannige som vi nå fremstår. Forholdet til USA tales om i realistiske termer, men for å parafrasere en kjent internasjonale relasjoner-teoretiker: Realisme er hva stater gjør det til. Europa har nok økonomisk og militær makt, og ikke minst kan de lene seg på betydelig myk makt når det er vi som står igjen som forsvareren av en regelstyrt verden. 

Ikke unnskyld en mobber for sin oppførsel, ikke la bøller diktere våre handlingsalternativer. Fredagens seanse har skapt et historisk mulighetsrom for europeisk selvstendighet. Tiden vil vise om våre statsledere tør. Europa, på tide å stå opp.