ET NACH PÅ FIRE HJUL

Kl. 08:30 en mandagsmorgen går det rolig for seg på 54-bussen. I kjent stil sitter passasjerene med så lang avstand som mulig fra hverandre, og det er inneforstått at ingen ytrer et eneste lite pip til sidemannen. Å bryte en slik norm er både skamfullt og uhørt. Slik går fortellingen om oslofolk på oslobusser gjennom hverdagen. Likevel forteller bussens vegger en annen historie. Drøyt halvannet døgn tidligere er bussen full av nær sagt hårreisende adferd. Etter at de siste dråpene serveres i byens barer og klubber, fylles Oslos gater av et folkehav. Utelivets seigeste ranglere må fortsette festen et annet sted – også kjent som «sleppet». Desperate etter nach, kebab eller et ligg stiger «sleppet» ombord nattbussen, sammen med en håndfull stakkarer som bare vil hjem til en myk seng. 

Det verserer en serie mer eller mindre sanne historier om hva som foregår på nattbussen etter at barene stenger og folk vender nesa hjemover. Anekdotene overgår hverandre i skamløshet og regelrett galskap. Skal man tro det man blir fortalt, sklir man i fremmed oppkast hver gang bussen foretar en krapp sving, folk ligger med nesa begravd i buss-setene og titter opp med hvit snute, passasjerene kliner og krangler og sloss, og man kan ikke komme seg tidlig nok hjem. 

Utgangspunktet for kvelden er enkelt: Vi skal holde oss i tøylene og tre inn i rollene som observatører, ikke helt ulikt FN-soldatene i Srbenica som bar vitne til grusomhetene uten mandat til å forhindre dem – uten sammenligning for øvrig. Likevel trapper Jens opp på døra med to fulle Rema-poser og argumenterer for at det kan virke avskrekkende om to edru reportere, utstyrt med et sylskarpt kritisk blikk og en analytisk klo, tilnærmer seg intervjuobjekter som er ute og rangler. Ser du ikke hvor skeiv maktbalansen blir, spør han, skjønner du ikke at vi bryter vårt urhellige bånd til kildene? Oscar er solgt, det siste han kan tenke seg er å forkaste sin journalistiske integritet, som han på dette tidspunktet bærer fanehøyt. Her, sier Jens. Ta en øl. 

Stolthet i det skamløse

Mange timer senere er vi omsider på vei ut. Trikkedørene åpner og en stram lukt finner raskt veien inn i neseborene. Like innenfor tråkker vi i en pøl av oppkast, hvor knapt tygde biter av kjøttdeig, mais og løk ligger strødd for våre føtter. Mexicansk gryte? Mye mulig. Men vi må videre. Trikken slynger seg gjennom sentrum, inn mot gryta av fulle, kåte idioter – selve syndens pøl. 

Før vi begir oss ut på nattbussen, er det nyttig å forsøke å danne seg et bilde av hva som venter oss. Vi tråler byen etter folk som kan ha vært ute en vinternatt før. 

Snart møter vi en guttegjeng på tre som henger utenfor Café Sara. På hodet har de noen tåpelige partyhatter. «Første gang jeg tok coke var på nattbussent», skryter mannen med den største hatten. Ærlighet er påfallende, og står i deilig kontrast til de noe forknytte intervjuobjektene Universitas vanligvis omgås. Fulle og tilsvarende snakkesalige intervjuobjekter, hvorfor har ingen tenkt på det før? «Jeg så noen klippe tåneglene sine, det var rimelig spesielt», forteller kameraten hans. Det er jo unektelig ganske nasty, og vi spør om de ikke har tenkt seg på nattbussen også i kveld. «Jeg tar ikke nattbussen, jeg er ikke broke», skyter den tredje kompisen inn med voldsom pondus. Så tar samtalen en vending, og det er uheldig at vi på dette tidspunktet har forlagt vår kritiske sans. «Jeg gikk ned på en jente med mensen jeg traff på nattbussent», forteller han som allerede har betrodd oss cola-historien. «Jeg hadde blodsmak i munnen i flere dager». Det er vanskelig å forstå hvorfor han må ty til vulgariteter for å overgå de andre historiene. Vi har allerede gitt uttrykk for at vi syns tånegle-klippingen var temmelig oppsiktsvekkende. Hvorfor tar han stolthet i sin skamløse oppførsel? Ondere tunger enn oss ville kanskje kalt disse gutta for bajaser. Som dag blir natt, blir det skamløse ærverdig. Våre sterkeste normer blir snudd på huet av dette bevegende nattsirkuset, dette nachet på fire hjul. 

Mange år på nattbussen

Tiden er moden for å teste teorier og vandrehistorier i praksis. I kveld er det selveste 37-bussen, som skjærer gjennom byen fra Helsfyr til Nydalen, som settes under lupen. Synet vårt blendes av det sterile og intense taklyset på bussen idet vi stiger ombord - ikke helt ulikt de chilenske gruvearbeiderne som satt fast 700 meter under bakken i 69 dager, da de endelig så dagens lys. Først aner vi ikke hva vi skal forvente oss, annet enn avklipte tånegler, hardere narkotiske stoffer og oralsex. Men øynene justerer seg gradvis til sine nye omgivelser, og skuffelsen er total og nådeløs. En sliten gjeng passasjerer prater lavmælt sammen. En enslig kvinne titter lengtende ut vinduet. Alt av passasjerenes adferd samsvarer med bussens, for ikke å si samfunnets etikkete, og ikke en eneste bemerkselsesverdig eller skamløs handling finner sted. Til og med en søt liten hund har lurt seg ombord. Milde Moses, klokka er jo halv to! Er vi blitt ført bak lyset av sjarlatene utenfor Café Sara og deres røverhistorier? 

Likevel må vi forhøre oss med passasjerene på denne fordragerske nattbussen. Heldigvis er de ivrige etter å fortelle om sine opplevelser. 

«En gang var jeg vitne til en som dro ned buksa og dreit på gulvet», sier en ung mann på vei hjem fra byen med to kompiser. Vi begynner å bli trette av historier og anekdoter; vi vil se galskapen med egne øyne. Men han tviholder på historiens gyldighet, og for å overbevise oss reiser han seg fra setet og demonstrerer hvordan det hele utspilte seg. Uten å faktisk drite, vel å merke. 

Vi trenger mer empirisk data, og bestemmer oss for å gå av og heller prøve en annen nattbuss. Denne er jo åpenbart ikke representativ for det vi har hørt. Vi går ombord en ganske full 30-buss på vei mot Nydalen. Folk står tett sammen, og prater i høyt volum for å overgå hverandre. Når vi navigerer oss gjennom bussen får vi øye på en gammel mann som sitter for seg selv. En klar underrepresentert demografi på nattbussen. 

Han forteller oss at han har tatt nattbussen i mange, mange år, men understreker samtidig at han aldri har vært vitne til noe skamløs oppførsel. Det går rolig for seg på bussen og ikke en eneste bemerkelsesverdig ting skjer. Vi undrer, hvor er det blitt av det ubehøvlete og sinnsvake? Oscar lyser opp idet han kommer på svaret. Det er ikke et spørsmål om hvor, men når! Klokka er jo ikke mer enn to, og «sleppet» stiger jo ikke på før nærmere halv fire. 

Pit-stop

Vi trenger å legge om planene og vente til utelivets dører stenger. Og naturligvis en øl mens vi venter. Vi vender nesa tilbake mot Cafe Sara, og tenker vi kanskje kan møte på guttegjengen med de tåpelige partyhattene og be dem utdype sine ville historier. 

Men inne på Cafe Sara begynner det for alvor å gå til hundene. I bakgårds-serveringen er det et yrende, pulserende liv, musikken er høy og energien vår vender tilbake. Oscar har fått blod på tann, sluker ølen på høykant og ber om én til («to snitt i ett glass, takk», sier han eplekjekt). 

I en bortgjemt krok av uteserveringen drar vi kjensel på to kjentfolk, de er på den vanskelige andredaten og vi ser ingen grunn til å ikke slå oss ned. Enda en øl glir ned, og så en til. Vi forhører oss litt om hvordan daten går, et spørsmål som der og da føles helt nærliggende. Begge svarer lakonisk og uinteressert, og når Oscar hikker høylytt og spør om de ikke også planlegger å dra hjem sammen, begynner tålmodigheten deres å ta slutt. Vi bestemmer oss for å rulle med nattbussen igjen nå som klokken nærmer seg tre, og heller i oss bunnslammet av det som skulle være kveldens aller siste øl. Men idet vi trår mot utgangen, får Oscar øye på en jentegjeng han kjenner fra før, og blant dem sitter en søt jente han aldri har møtt før. Nå må vi komme oss til nattbussen, vi har en jobb å gjøre, sier Jens snøvlete når han får ferten av hva denne vendingen betyr for resten av oppdraget. 

Èn øl, trygler Oscar. Èn øl på Robinet, så tar vi nattbussen når baren stenger. 

Men ingenting hyggelig eller minneverdig finner noensinne sted etter at klokken har passert tre: Robinet er en feberdrøm med sin insisterende høylytte støyrock og overfylte lokaler, badet i et neonrødt, Gaspar Noé-aktig lys. For å gjøre vondt verre, oppdager vi til vår store forundring at jentegjengen drasser med seg en skranglete plastpose fylt med graffitibokser. Når Oscar og jentene senere tagger ned Møllergata og Jens fniser av hvor rampete de er, er klokka nesten fire. 

LYKKEHJUL 

Senere gjør vi et siste, halvhjertet forsøk på litt busskjøring. Men for hver nye buss vi går ombordpå, blir passasjerene færre. Det begynner også å bli farlig seint. Til slutt er det bare igjen to trøtte journalister og en bussjåfør som helst skulle vært alle andre steder enn her. 

Du lot deg kanskje rive med litt der, sier Jens lavmælt. 

Dette forteller du ikke en sjel, sier Oscar. Knærne hans er farget spygule av de siste restene han ikke fikk vasket bort på dassen. Hodet hviler mot bussvinduet mens øynene glipper. 

Vi kommer ikke til å oppleve noe sjelsettende skamløst i kveld, vi kommer ikke til å bevitne utelivets mørke medaljebakside. Det er en tung kamel å svelge. I søken etter en skamløshet som uteble, tok vi i stedet saken i egne hender og mante den frem selv. Vi er pent nødt til å belage oss på gjetord og vandrehistorier, løgn og sannheter med modifikasjoner. Kanskje er nattbussen et lykkehjul som snurres hver helg, og kun de heldigste (eller uheldigste, alt ettersom) kommer seg trygt hjem til kollektivet med en god historie de kan fortelle rundt frokostbordet. Dessverre valgte vi feil tall denne kvelden. 

Til neste vinter er det Sporveien som hoster nachet. Da åpnes det for nattåpne t-baner. Det kan gå rolig for seg. Kanskje møter du til og med to journalister som fortsatt ikke har gitt opp søket etter den skamløse oppførselen, denne gangen på den nattåpne t-banen.