Dette skjedde da bestevennen min fikk kjæreste

Da jeg var liten trodde jeg bestevenner var et konsept som bare kunne romme to personer, for de cheesy hjertesmykkene som delte seg i sikksakk-mønster på midten kunne jo bare deles i to. Atskillige år og erfaringer senere skulle en kanskje tro at denne virkelighetsoppfatningen var blitt mer nyansert, men den gang ei.

Folke Arvid Järnbert: Jeg tar fire bachelorer på fire år

Min beste venninne sa til meg at «hun» og «han» hadde vært «her» og «der». «Vi» sa hun. Hun sa «vi» og «oss», men hun mente jo ikke oss. For første gang var jeg ikke en del av hennes personlige pronomen i flertall. Og det var her speilet mitt begynte å dugge. Først trodde jeg linsene mine var tørre, for alt var så tåkete og uklart. Så zoomet jeg ut og så meg selv utenfra, så hvordan en bekymret rynke hadde erodert en mørk dal i panna mi og laget en brist i karakteren min. Jeg som skulle være mest glad på hennes vegne, var stresset.

Morten Schwenke: Pappen min er frisk, men hjerneskadet

Hun hadde fått seg kjæreste, og jeg hadde tydeligvis nettopp fylt 12 år. Hva var denne følelsen? Hvor kom denne svartsjuka fra?

Dr. Relling i Henrik Ibsens «Vildanden» sier at «Tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme». Det betyr noe sånt som at folk lager seg illusjoner om sin egen virkelighet for å gjøre tilværelsen mer levelig. I mange år har jeg sugd på en livsløgn-karamell om at jeg er et raust menneske, men så gikk det hull på den bobla. Og siden jeg dro sløret av livsløgnen har det blåst en vind gjennom hodet mitt. Et skikkelig gjennomtrekk som suser i begge ørene, og som gjør at jeg savner Tore på Sporet. Han kunne kanskje hjulpet meg med å finne årsaker til småligheten. Psykologene Mette Smith og Göran Åström skriver at sjalusi er en del av følelseslivet vi betegner som «styggere» og mer «tabubelagte» enn andre. Sjalusi tilhører skammen. Og selv om «SKAM» har gjort suksess herfra til Mr. Worldwide, så er følelsen av skam ikke noe å hytte med neven og rope «suksess!» av.

Markus Slettholm: Gutter skal ikke gråte

Ordet sjalusi er beskrevet som noe man plages av, som et slags onde. Det kjennes irrasjonelt, og er en følelse som bor i de mørke delene av mennesket, sammen med egoismen som tror jorda sirkulerer rundt MEG, MEG, MEG! Det handler om engstelse for et forventet tap av noe man setter høyt. Identiteten trues, fordi en kan komme til å mangle noe viktig. Men det var jo ikke snakk om noe tap her, heller det motsatte. Min beste venn hadde funnet et menneske hun ble glad av å være sammen med. Egentlig en vinn-vinn-situasjon for både meg og henne. Jeg blir jo glad av at hun er glad, blir jeg ikke?

Jeg vokste opp med å gå hjem fra skolen, slenge sekken fra meg og plante kroppen godt ned i Stresslessn. Så var det å skru på apparatet og se på lineær-tv. Det høres ikke ut som verdens mest stimulerende sosialisering, men medieviteren George Gerbners «Cultivation Theory» stiller meg kanskje i et bedre lys. Teorien sier at de som bruker mye tid til å se på TV er mer tilbøyelig til å tro at den virkelige verden er lik den verden som TV-en viser. Dette kan kanskje sorteres under formildende omstendigheter for meg. I ansvarsfraskrivelsens ånd legger jeg derfor skylden for min sjalusi på lineær-tv.

Mens folk sier sånn: «Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?», lurer jeg mer på hvor folk var da Peyton i One Tree Hill sa: «So we wont let him get between us?». Og Brooke svarte: «No worries, hoes over bros». Et stykke udødelig venninne-mantra. Det samme sa de i Sex og Singelliv og i Girls. «Hoes over bros» og «Chicks before dicks». Kommers-tv har lært meg alt jeg kan om vennskap. Og denne snik-monogamiseringen av vennskap foregår fortsatt. Bare se på Karsten og Petra, som gjør braksuksess som bestevenn-duo. Jeg tipper Karsten også ville fått svetteringer under armene hvis Petra en dag bare: «Kompis, jeg feirer nyttårsaften med kjæresten min i år». Se for deg Karsten miste det helt og bare «Say what?!».

Populærkulturen har fortalt oss at sjalusien er noe som hører trekantdramaet til. Men dette var da ikke noe tradisjonelt trekantdrama? Det var ikke et kjærestepar og én som lagde kvalm, det var bare noe som rørte seg i meg og som ikke føltes riktig, en smålighet. Kanskje er det sånn Petter Northug og Ole Einar Bjørndalen føler seg når de ikke får bli med til OL? Er det følelsen av å ikke være god nok som rokker ved meg? At jeg ikke får bli med?

Kanskje er det følelsen av at min identitet vannes ut som har tatt bo i meg? I sosialpsykologien sies det at vi definerer oss selv og får identitet gjennom gruppetilhørighet. Gruppene forbedrer selvet og reduserer usikkerhet. En komplisert måte å si «When 2 become 1» på. Spicegirls synger «When 2 become 1» og jeg tolket det til å handle om hvor samkjørte hun og jeg som gruppe var i alt – en duo!

Ideelt sett skal man jo være raus. Det var derfor med skambøyd nakke jeg i denne transparente selvransakelsen innså at jeg var et helt medium menneske. En svak, svak C på eksamen. Per Fugelli ville kanskje sagt med sin rolige stemme at «Det er godt nok!». Men Fugelli er dessverre gått bort, og dette holder ikke mål. Denne følelsen finnes hos alle, men vi hvisker lavt om den. Og kanskje ble jeg egentlig ikke sjalu, men heller skuffet over at den verden som Peyton og Brooke hadde vist meg, ikke stemte. Chicks kommer ikke alltid først, og det er noe jeg må vende meg til. Men kanskje er det egentlig fint.

Diktet «Være sammen» av Arne Ruset sier at «Vi kan ikkje eige kvarandre / (...) men vi kan låne kvarandre / og gløyme levere tilbake». Jeg ble kanskje litt egen, og glemte kanskje at man ikke eier andre. Muligens hadde Even rett, i meldingen han skrev til Isak: «Jeg var redd for å miste deg. Hadde glemt at det ikke går an å miste noen, at alle mennesker er alene uansett.». Kanskje betyr det at man alltid har seg selv, uansett. Og at halsen som bærer hjertesmykket som bare kunne deles i to, faktisk kan ha på seg flere smykker samtidig?