Bekjennelser fra en arbeiderklassejentes møte med akademia

Det var midt under en forelesning i sosiologi, på første rad, i et emne om sosial ulikhet, at verden skulle rakne for mine føtter. Plutselig forstod jeg alt. Det stod klart og tydelig for meg at jeg var en av studentene foreleseren snakket om. En av de studentene som ifølge statistikken har betydelig mindre sjanser for å fullføre høyere utdanning, fordi foreldrene mine mangler nettopp utdanning.

Ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) oppnår kun 40 prosent av studenter med foreldre med kun grunnskoleutdanning en grad ti år etter å ha begynt på et studieprogram. Tilsvarende tall er 73 prosent for studenter som har foreldre med lang høyere utdanning.

Den dystre statistikken traff meg rett i magen og ga meg en umiddelbar følelse av eksistensiell angst. Jeg måtte løpe ut på do for å gråte. «Hvem var det jeg trodde jeg var, egentlig?». Jeg var full av skam. Jeg hadde lurt meg selv til å tro at jeg kunne bli noe (til tross for at jeg egentlig aldri hadde kunnet begripe hva dette noe var). Utdannelse var lenge et ukjent begrep og ambisjonene hadde, inntil jeg satte mine føtter på Blindern, vært relativt fraværende. Men, individualismen hadde rukket å sette sine hoggtenner i meg og foret meg med ideer (sannsynligvis fra dårlige amerikanske filmer) om at jeg kunne bli hva jeg ville, bare jeg ville det nok.

Kommentar: Utdanningsdebatten lammes av feig klasseblindhet

Noen måneder tidligere, før den skjebnesvangre forelesningen, stod jeg for første gang ansikt til ansikt med det høytragende Samfunnsvitenskapelige fakultet. Underernært på kunnskap, nesten manisk engasjert og klar til å ta fatt på den idealiserte studenttilværelsen, gikk jeg rundt med narsissistiske tanker om at jeg skulle bli Thomas Hylland Eriksens kvinnelige ekvivalent.

Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg skjønte at det var umulig. Min bourdieuske habitus, min kognitive selvtillit og intuitive statistikk på hva som er gjennomførbart og oppnåelig, ble skjørere og skjørere i møte med den akademiske diskursen jeg ikke forstod.

Jeg forstod for alvor at jeg manglet grunnleggende kunnskap andre bablet uanstrengt i vei om, og skjønte at jeg måtte lese meg opp på de mest elementære ting. «Hvordan foregår egentlig et valg i Norge? Hva betyr parlamentarisme? Demokrati?». Jeg vandret rundt på Blindern som en svamp. Leste, observerte, lyttet, tok til meg måter å snakke og være på, prøvde meg frem. «Fake it till you make it», tenkte jeg.

Professor: – Sammenhengen mellom sosial bakgrunn og utdanningsvalg er klar

Men snart begynte jeg å henge etter. Å ta igjen det tapte betydde dobbel dose lesing. Jeg ble utslitt av det. I mellomtiden gikk jeg rundt med en konstant angst for å bli avslørt, for å bli sett på som dum. Jeg så for meg øyeblikket, kringsatt av fiender, der jeg skulle få ubehagelige spørsmål om hva jeg tenkte om nyliberalismens konsekvenser, Oljefondets nye investeringer eller dereguleringen av det økonomiske markedet.

Gratis utdanning for alle uavhengig av sosial bakgrunn har vært et tiltak for å utjevne sosiale forskjeller i samfunnet. Meritokratiet, ideen om at alle skal ha like muligheter i utdanningssystemet og på arbeidsmarkedet uavhengig av klasse, kjønn og etnisitet, har lenge vært et politisk mål. Tanken er fin, og jeg er takknemlig for denne norske grunntanken som har gjort at også jeg har hatt mulighet til å skaffe meg et snev av dannelse. Men det finnes imidlertid en grense for dette mobilitetsidealet som vi ikke snakker om. I prinsippet har vi like muligheter, men så er det opp til oss selv å være vår egen lykkes smed.

Noen klarer seg bra i akademia og andre ikke. Klassebakgrunn er ikke en utelukkende årsak til at den akademiske karrieren havarerer, men overses alt for ofte. Noen studenter får et sunt fortrinn hjemmefra, andre ikke. Vi er ikke like selv om vi leker i den samme lekekassa. Den store elefanten i rommet er at den sosiale ulikheten fortsatt er stabil, til tross for at flere nordmenn tar høyere utdanning.

Statistikk fra SSB viser at studenter med bakgrunn fra ressurssterke familier klarer seg best og når lengst i akademia. Siden 1992 har andelen som begynner, men ikke fullfører høyere utdanning økt fra 34 til 60 prosent blant studenter med lavt utdannede foreldre. Andelen som fullfører blant studenter med høyt utdannede foreldre er omtrent uendret over tid.

Anmeldelse: Vi er visst mindre like enn vi tror

Den norske sosialantropologen Marianne Gullestad gjorde en rekke feltarbeid blant nordmenn på 80-tallet, og fant at ideen om likhet var en sterk rotfestet verdi i det norske samfunnet. Samtidig påpekte hun et sentralt empirisk funn, nemlig at nordmenn liker å være like hverandre samtidig som forskjeller underspilles.

I dag har jeg forsonet meg med at jeg ikke kommer til å bli noen akademisk superstjerne. Jeg har rett og slett ikke forutsetningene for det. Som Synva Hjørnevik skriver i et debattinnlegg om presset på dagens unge i Aftenposten, er det ingen som forteller deg at «bare noen få kan bli best». Allikevel er vi en fremtidsoptimistisk nittitallsgenerasjon som har vokst opp med ideer om at vi alle kan bli det.

Dersom du hadde fått høre at du ikke ville klare utdanningen i statsvitenskap på grunn av manglende evner og egenskaper, ville du da søkt? Neppe. Hadde vi ikke hegnet om meritokratiet som verdi hadde færre tatt sjanser i utdanningssystemet. Det gjør imidlertid ikke betydningen av klassebakgrunn mindre relevant.

Les mer: «Alle» har hørt om noen som fikk kremjobben gjennom venner eller familie. Og hva er galt med det?