Å være en ung muslim i Norge er ofte som å leve et dobbeltliv

Hver lørdag morgen satt vi i den lokale moskeen, i en halvsirkel rundt en eldre hafiz. En hafiz er en som har memorisert Koranen, og som ofte får tilliten til å undervise og preke til barn og unge i moskeen. Vi var på den tiden en guttegjeng på brinken av tenårene. I møte med puberteten og ungdomstiden var tiden inne for å lære om god seksualmoral, avståelse fra alkohol og gudfryktighet. Den gode muslimen skulle dannes.

På vei til og fra moskeen var stemningen likevel helt annerledes i guttegjengen. Vi var mindre opptatt av religion, og mer opptatt av å snakke om den planlagte lørdagsfesten, og om hun fine jenta i klassen skulle dukke opp. Alle våre virkelige interesser var materielle og verdslige. Det slo meg allerede da hvor stor selvmotsigelsen mellom livene våre i og utenfor moskeen egentlig var.

English version: The double life of a young Muslim in Norway

World Value Survey har publisert et nytt forskningsprosjekt hvor de har spurt hele årskull av 16-åringer i Oslo og Akershus om religion og religiøsitet. Blant ikke-muslimsk ungdom, også de fra kristne familier, kom det tydelig fram at religion ikke var like viktig for de unge som for foreldregenerasjonen. Muslimsk ungdom derimot svarte i større grad at de var like religiøse som sine foreldre. Dette er svar jeg mistenker bunner mer i lojalitet enn oppriktighet. Ifølge den samme undersøkelsen ser mange unge muslimer mer på religion som en identitetsmarkør, enn som et sett med leveregler.

Slik var det også for meg. Mye av det religiøse innholdet gikk inn det ene øret og ut det andre. Til tider fant jeg det til og med moraliserende og frastøtende. Likevel følte jeg meg hjemme i mitt muslimske miljø. Det handlet ikke nødvendigvis om religion, men om tilhørighet.

Mange unge muslimer føler lojalitet til en gruppe de selv mener er utsatt i både mediene og offentligheten. De kjenner fra innsiden hvor fin en muslimsk familie, eller et muslimsk miljø, kan være. Samholdet i storfamiliene, de gode måltidene i Ramadan-høytiden og fellesskapet i moskeen har gitt mange både gode barndomsminner og gode familieverdier. Moskémiljøer har nemlig litt andre sosiale regler enn det norske samfunnet. I moskeen er individualismen forkastet, og man blir omfavnet av et varmt og kjærlig miljø. Moskégåere kaller hverandre «brødre» og «søstre» selv om de verken er biologiske søsken, fra samme opprinnelsesland, eller i det hele tatt har hilst på hverandre før.

«Skam»-Iman snakker ut om troen: – Jeg følte meg annerledes

Denne betingelsesløse nærheten er noe jeg husker som utrolig tiltrekkende da jeg var yngre, ofte i kontrast til det norske ikke-muslimske miljøet som jeg ofte følte manglet samhold. Jeg husker eksempelvis fortsatt da jeg som niåring var på besøk hos en venn fra min ikke-muslimske vennegjeng, og han skulle smøre noen brødskiver for oss. Han ropte etter «Trude» for hjelp. Igjen satt jeg og lurte på hvem denne «Trude» var, og ble helt satt ut da jeg fant ut at dette var hans egen mor. For en kald og upersonlig måte å henvise til moren sin på, tenkte jeg! Anekdotisk som det er, føler jeg at det på mange måter fanger en viktig forskjell i kultur. Og nettopp kulturforskjeller kan være med på å forklare hvorfor mange unge muslimer i dag har en mye sterkere lojalitetsfølelse til sine eldre, enn det norske ikke-muslimske ungdom har til sine.

Men lojaliteten til den «demoniserte» foreldregenerasjonen har likevel ikke vært uproblematisk.

I psykologien brukes begrepet kognitiv dissonans om en person dersom holdninger og adferd ikke samsvarer med hverandre. Teorien ble presentert og popularisert av psykologen Leon Festlinger, som mente at denne dissonansen skapte et ubehag i den gitte personen, ofte i form av skyld eller skamfølelse. En måte å løse denne dissonansen overfor omverdenen på, som en ung muslim i Norge, er å leve et dobbeltliv.

På ukedagene var mange unge muslimer i miljøet presentable og ordentlige ovenfor både foreldre og nærmiljøet. Helgene skulle derimot i all hemmelighet brukes til å drikke, ha sex og rive seg løs fra noe av den religiøse kontrollen i hverdagen. Slik kunne man i det minste tilfredsstille omverdenen, uten at man selv kanskje løste, eller trengte å løse, sine egne indre konflikter med dette dobbeltlivet. Følelsen av brutt ære og selvrespekt var like fullt til stede et eller annet sted i selvbevisstheten.

Det umulige forsøket på å tilfredsstille to paradoksale verdener var også noe jeg selv var nødt til å delta i, men det var kun for å tilfredsstille min omverden, og spesielt familien. Til tross for å ha kommet fra en konservativ muslimsk familie, hadde jeg aldri noen kvaler med verken alkohol eller sex utenfor ekteskapet. Ingen av disse idealene hadde smittet over på mine faktiske holdninger, og jeg mente tidlig at denne moralismen var både utdatert og forkastelig. Jeg var likevel nysgjerrig på hvordan de unge rundt meg som slet med disse kvalene faktisk håndterte og rasjonaliserte det. Responsen var ofte at de ikke ville snakke om det. Det var rett og slett for ubehagelig å knytte antatte holdninger med faktisk adferd.

Les mer: Muslimske «Amir» er homofil, men vil likevel gifte seg med en kvinne

Med årene skled gjengen, meg selv inkludert, mer og mer ut av moskémiljøet og tilbrakte heller lørdagene slik ikke-muslimsk ungdom ofte gjør. Til tross for årevis med religiøs utdannelse både hjemmet og i moskeen.

Livet som en ung muslim i Norge er ofte en sirkel av ungdommelig utforsking etterfulgt av anger og skam. Det er et forsøk på å møte kravene til to verdener som ikke bare er forskjellige, men veldig ofte selvmotsigende også. Et eller annet sted på veien må unge muslimer bestemme seg for hvilken livsstil de identifiserer seg mest med. For meg var det aldri den islamske.